Vi forsker på: Utdanningshistorie

For historie som pedagogisk disiplin, er målet å forstå nåtiden.

Begrepet ”utdanningshistorie” er av relativt ny dato. Det vanlige begrepet fram til 1970-årene var skolehistorie, siden det var skolene historieforskningen i all hovedsak dreide seg om. Én konsekvens av dette var at foreldrene og deres hjelp i opplæringen av barna ble neglisjert. En annen grunn til å erstatte skolehistorie med utdanningshistorie var å åpne opp for all den opplæringen som foregikk utenfor skolen. I dag foregår rundt regnet halvparten av all opplæring utenfor det organiserte skolevesenet. En tredje svakhet ved skolehistorien var at skole var synonymt med den offentlige skolen, uten at dette engang ble funnet nødvendig å presisere. Det finnes nemlig epoker i historien da privatskolene har spilt en langt viktigere rolle enn de offentlige skolene.

Utdanningshistorien er, sammen med pedagogisk psykologi, den eldste av de pedagogiske hjelpedisiplinene, og det var i seminarutdanningen av lærerne på 1800-talet at disiplinen ble introdusert. Også da pedagogikk ble et universitetsfag mot slutten av 1930-årene var det psykologi og historie som dominerte, en posisjon i pedagogikken som utdanningshistorien ikke har maktet å opprettholde i senere år. Tidligere var det også vanlig å skille mellom utdanningshistorie og idéhistorie, et skille som av flere gode grunner er i ferd med å viskes ut.

Historien er rettet mot fortiden, men som pedagogisk disiplin er målet å forstå nåtiden. Det genuint utdanningshistoriske er å se utviklingen over tid, ikke isolerte enkelthendelser. En utdanningshistorie basert på et slikt prinsipp kan vise utviklingslinjer som aktørene ikke så, gi forklaringer på pedagogisk fenomener i dag, og legge et visst grunnlag for prognoser for framtiden.

Forskergruppe

Publisert 8. okt. 2010 16:26 - Sist endret 23. feb. 2016 17:21