De problematiske universitetsrangeringene

Alt skal kunne måles, veies og rangeres, og universitetene slipper ikke unna de heller. Men er det nå gull alt som glimrer?

colourbox.no

Økende popularitet

Rangeringer av høyere utdanning er mer populære enn noen gang, ikke minst blant studenter som vil vite mer om hvilket universitet som tilbyr gode utdanninger. Rangeringslister som utarbeides i England, USA eller Kina får globalt gjennomslag og resultatene fra de årlige rangeringene publiseres ofte i de norske avisene, gjerne med et negativt fortegn. Ofte toppes rangeringslistene av amerikanske og engelske universiteter, og de norske universitetene befinner seg gjerne et stykke lenger ned på listene. Men i hvilken grad kan vi stole på disse rangeringene?

Metodiske problemer med rangeringer

Bjørn Stensaker er professor i høyere utdanning ved Pedagogisk forskningsinstitutt. I følge ham er forskere i høyere utdanning stort sett enige om at de fleste rangeringer av universiteter lider av tre svakheter.

For det første måler de nesten utelukkende forskningsresultatene til universitetene – gjerne i form av vitenskaplige publikasjoner og hvor ofte de siteres av andre forskere. Dette kan sies å være et relevant mål på forskningskvalitet, men sier lite om kvaliteten på den utdanning som tilbys.

Bjørn Stensaker mener det er gode grunner til å være kritisk til de stadig mer populære universitetsrangeringene vi ser i media. Foto: Shane Colvin

For det andre er en rangering av universitetene gjerne satt sammen av en rekke ulike indikatorer, hvor disse indikatorene vektes av de som lager rangeringen. Dette betyr at selve vektingen vil bety mye for plasseringen til et gitt universitet. Hvis man eksempelvis mener at en høy andel internasjonale studenter er et tegn på god kvalitet, og dette vektes høyt, vil universiteter med mange utenlandske studenter komme langt opp på rangeringen – uten at man har garantier for at verken kriteriene som er valgt ut, eller vektingen av dem, er fundert på forskning om hva som fremmer kvalitet.

For det tredje er det også et problem at de fleste rangeringene gir en samlet karakter for kvaliteten på universitetene. Et moderne universitet har mange ulike disipliner og tilbyr mange ulike utdanninger, og de fleste forskere vil være enige i at kvaliteten internt ved universitetene vil variere. Å gi en samlet karakter for universitetet i stedet for å gi en vurdering av kvaliteten på ulike fag og utdanninger betyr i realiteten at store kvalitetsforskjeller internt ved universitetene dekkes over.

Rangering er et spørsmål om perspektiv

Så kan man selvsagt spørre seg om ikke et gjennomsnittstall er en indikasjon på kvalitetsnivået? Absolutt, sier Stensaker, men her må man også huske på at en rangering bidrar til å forstørre forskjellene mellom lærestedene som rangeres. Det kan til enhver tid kun være 100 universiteter blant de ”hundre beste universitetene i verden”, og selv om kvalitetsforskjellen mellom dem er relativt beskjeden er det ikke alltid like stas å være nummer 77 eller 98. Her kan man imidlertid også snu perspektivet. I hele verden finnes over 15000 universiteter, og hvis man er blant de hundre beste betyr det at man er inne blant de 1% beste universitetene i verden.

Ny teknologi vil endre på universitetsrangeringene

I dag er det stort sett aviser og ulike mediehus som gir ut rangeringer av universiteter verden over. En ny tendens er at sosiale medier og interaktiv teknologi bidrar til at studentene selv kan lage sine egne rangeringer ut fra kriterier som de synes er viktige. Her kan myndigheter og andre bidra med å skaffe ulike data om høyere utdanning som ulike brukergrupper kan sammenstille og analysere gjennom bruk av enkle nettbaserte verktøy, og der man på sikt også kan få ut mer informasjon på studienivå.

For fremtidens rangeringer, sjekk ut: http://ranking.zeit.de/che2012/en/

 

Publisert 4. okt. 2012 15:21 - Sist endret 3. juni 2015 16:30