Sporene etter reformasjonen i norsk skole

På 1500-tallet skjedde det store religiøse og kulturelle omveltninger i Europa. Den katolske kirken mister sin sterke maktposisjon og vi får den Lutherske og reformerte kirke med sine nye måter å se verden på. Hvilke spor av reformasjonen finner vi i norsk skole i dag?

Kristendommen ble undervist i form av spørsmål og svar. "En Catechisation" av Adolf Tidemand (1814-1876). Foto: Nasjonalbiblioteket

En langsom start

For å finne ut av det banker vi på døra til Harald Jarning, førsteamanuensis i utdanningshistorie ved Institutt for pedagogikk. Jarning har mye å fortelle oss.

− Det vi vet er at utenfor byene så førte reformasjonen i 1517 gradvis med seg en enkel elementær undervisning knyttet til Luthers lille katekisme. Ikke mye. Begrenset og sporadisk, og den var nok viktigere religiøst enn allemennkulturellt. I byene opprettholder man latinskoletradisjonen, og den blir nok ikke så veldig endret etter reformasjonen, mener Jarning.

Sporene av reformasjonen er ikke så veldig tydelige før rundt 1730, men da skjer det noe.

Konfirmasjonen i 1736

− Reformasjonsarven på skoleområdet kommer på mange måter med en forsinkelse på 200 år i Norge, forklarer Jarning.

Katekismeundervisningen ble langsomt mer vanlig i kirkesammenheng fra 1517 og utover, men det blir mye strengere fra 1736 da konfirmasjon ble påbudt ved lov.

Harald Jarning jobber med utdanningshistorie ved institutt for pedagogikk. " − Sporene av reformasjonen er ikke så veldig tydelige før rundt 1730, men da skjer det noe". Foto: Instiutt for pedagogikk

Konfirmasjonen ble lovfestet både i Danmark og Norge i 1736, og institusjonaliserte en protestantisk grunnskolering for hele befolkningen.

Konfirmasjonen som sakrament eksisterte tidligere også. Men reformasjonen lagde et rent tekstrituale, og det er nettopp dette som er viktig, sier Jarning. Det katolske ritualet var et signingsrituale og et personlig løfte. Protestantismen beholdt løftet, men la til et kunnskapsrituale. Katekismeinnlæring blir dermed en del av det rituelle. Konfirmasjonen baner vei for enkel allmenn lesekyndighet som del av en protestantisk grunnopplæring.

I følge Jarning er det et poeng at mange av de statene som senere institusjonaliserer skolen av ikke- religiøse grunner, ser ut til å være senere ute med en del ting enn de som institusjonaliserer utdanning av religiøse grunner. De gjennomprotestantiske statene i Norden tjuvstarter på mange måter. Teksten er veien til frelse. Alles frelse var det viktigste. Alles vei til frelse går gjennom å bli kjent med troen, og troen blir du kjent med som tekst, ikke først og fremst som sakrament. I sakramentreligionene trengte man strengt tatt ikke å kunne lese. Reformasjonen ga "lesere".

Konfirmasjonen dro videre med seg noen skoleordninger både i Norge og Danmark. Den danske ordningen ga adelen ansvaret for å bygge allmueskoler. I Norge hadde vi ikke noen adel, og hva gjorde vi da? Jo, vi gikk til kirken. Det er da vi får dette med statspietismen og den tette koblingen mellom stat, skole og kirke, forklarer Jarning.

I lys av reformasjonsjubileumet har vi grunn å være interesserte i hvordan vi har kommet fra statskirke til den formen for statsvennlighet vi har i dag. Ønsket om fellesskoleordninger står på relativt trygge ben fortsatt, selv på tvers av politiske skillelinjer.

Fra katekisme til mer avanserte tekster

Selv om den tidligste lesekyndigheten hos folk mest dreide seg om enkel avkoding, var det noen som begynte med en mer informasjonsorientert lesing.

Som en digresjon trekker Jarning fram sjeleregisteret. Høgskolen i Volda har forsket i sjeleregisteret. Sjeleregisteret var prestenes oversikt over egne menigheter. I sjeleregisteret skrev man blant annet ned hvilke bøker folk hadde og om de var lesekyndige. Slik har man et kildemateriale som viser hvordan lesekyndigheten begynte å spre seg.

På 1750-tallet skriver Pontoppidan, biskop i Bergen, «Norges beskrivelse», en slags naturhistorie, og vi får opplysningprester. Vi får stadig mer avanserte tekster og flere som kan lese disse. Pietismen var i følge Jarning veldig frelsesorientert, men den var ikke verdensfornektende. Du skulle ta vare på deg selv og du skulle forvalte verden. Det religiøse og det moderne ikke-religiøse gikk side om side.

Utover på 1800-tallet får vi en sterkere offentlighet og offentlig meningsdanning. Vi får sterke kvinnestemmer, og vi får folkeopplysning. Elitene mister kompetansemonopolet.

Den viktige avlatiniseringen

En viktig etterdønning av reformasjonen mener Jarning vi finner i den avlatiniseringen som finner sted mellom 1869 og 1900. Ikke bare hadde vi en svak elite, men vi hadde en elite som ble ganske fort moderne. I 1869 får vi reallinjeveien til artium. Man institusjonaliserer en vei frem til universitetet uten latin. Man hadde fortsatt en elite, men de var mye mer knyttet til det moderne. Det er stor forskjell mellom Norge og Sverige. Og i Tyskland var latinen fortsatt viktig på 1980-tallet.

I Norge ble latinen borte som obligatorisk krav i 1896.

Hadde vi hatt godt av å fortsette med latinen?

− Det vi vet er at vi ikke hadde ikke kommet videre i utviklingen av folkeskolen til fellesskole hvis vi hadde holdt på kravet om latin.

Reformasjonens betydning for skolens "indre liv"

Førsteamenuensis Kirsten Sivesind jobber med læreplanteori og læreplanhistorie ved Institutt for pedagogikk.

Kirstein Sivesind forsker på læreplanteori og læreplanhistorie. " – En vesentlig side ved reformasjonen var protestantismens evne til å skape en idemessig plattform". Foto. Institutt for pedagogikk

Hun er raskt ute med å påpeke at skolehistorien i Norge og læreplanhistorien spesielt, er et resultat av en rekke tankesett og sosiale bevegelser. Derfor kan man ikke uten videre sette likhetstegn mellom protestantisme som en teleologisk retning og innholdet i læreplaner og skolereformer. Likevel er det trekk, mener hun, ved skolesystemet vårt, som kan sies å være preget av protestantisk tankegods, slik tilfellet er i mange land, inkludert Norge. Utbredelsen av systemtrekkene har å gjøre med reformasjonens evne til å etablere en politisk og sosial orden som fikk gjennomslag i blant annet oppbyggingen av et offentlig skolesystem.

− Det er finnes flere eksempler, men en vesentlig side ved reformasjonen var protestantismens evne til å skape en idemessig plattform. Denne plattformen innebar å utpeke sentrale tekster som alle skulle forholde seg til (som Bibel og katekisme) og ved å bestemme hvordan ulike aktører skulle ha en plass i forhold til andre. Faste relasjoner blir dermed en type innramming for organiseringen av skole- og undervisning.

Kontraktskole

Luther ivret for en kontraktskole, basert på ideen om at det var samfunnets oppgave å utdanne barn, som i hovedsak handlet om at barn og unge skulle lære seg å lese Bibelen og katekismen utenat. En slik opplæring skulle skje i tett samarbeid med heimen. I Norge blir denne kontraktskoleideen mellom skole og hjem nedfelt i Forordningen om skolene på landet i Norge i 1739 som gav klokkere og skoleholdere i oppgave å undervise i kristendom, lesing, skriving og regning. Forordningen ble utdypet i en «Instruction» der det heter seg at læreren kunne undervise i regning og skriving, bare dersom foreldrene ba om det og var villige til å betale.

Sivesind mener at en slik type kontrakt eksisterer den dag i dag mellom skole og hjem, når det heter seg i formålsparagrafen at "Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida…". Likevel er det mye som er forandret siden pietistene og kong Christian den VI (1699-1746) innførte den evangelisk-lutherske allmueskolen. Sekulariseringen var i gang allerede på 1850-tallet og prosten mistet sitt overoppsyn med fagene, bortsett fra kristendomsfaget i 1889. Nesten hundre år senere, i 1969, er også prestens ettersyn av kristendomsundervisningen som dåpsopplæring i skolen, et avsluttet kapittel.

Likevel er ikke kontrakt-skoleideen uten aktualitet, påpeker Sivesind. - I dag har alle barn og ungdom i Norge både rett og plikt til gratis opplæring, som enten kan gjennomføres i en offentlig skole eller i en annen tilsvarende opplæringsinstitusjon. Dagens opplæringslov proklamerer dessuten, at dersom en elev uten rett til det, har hatt unødig fravær fra den obligatoriske opplæringen, kan foreldre eller andre med omsorg for eleven, straffes med bøter, hvis fraværet skyldes dem. Kontrakten mellom skole og hjem er fortsatt nedfelt i loven, men i dag med flere rettighetsbestemmelser og dermed forpliktelser, enn hva som var tilfellet på 1700-tallet.

Vekselsundervisning

Et annet eksempel som viser hvordan skolen representerer en sosial orden, er kateketikken som ble innført med konfirmasjonen. Denne metoden etablerte et mønster for hvordan opplæring skulle foregå, det vil si som spørsmål og svar. Poenget med kateketikken var i følge Siveisnd ikke bare spørsmålene og svarene som definerte hva elever skulle lære, men vekslingen mellom læreren som spør og eleven som svarer, et prinsipp som på begynnelsen av 1800-tallet omdøpes til "vekselsundervisning", og som blant annet nevnes i Plan og instruks for allmueskolen fra 1834.

Mens Luthers katekisme etablerer en fast rolleinndeling mellom Gud og menneske, prest og menighet, lærer og elev, handlet vekselundervisningen på 1800-tallet om at dyktige elever kunne være lærere for andre elever som trengte hjelp.  Vekselsundervisningen, eller "monitorial instruction" om man vil, ble oppfunnet av britene Dr. Andrew Bell og Joseph Lancaster.  Med det pedagogiske prinsippet sitt, ble rollemønsteret og den sosiale kontrakten mellom voksen og barn endret. Læreren kunne erstattes av en elev. Hensikten med å bruke elever som lærere, var først og fremst å gjøre utdanningsprosessen billigere, det vil si å sikre utdanning av barn i fattige strøk der de ikke hadde råd til å ansette lærere.

Flytter vi blikket 100 år fremover i tid, fremstår vekselsprinsippet i en mer radikal form. Sivesind viser til Normalplanene fra 1939, der det heter det seg at barn gjerne vil være selvstendige og selvhjulpne, og de vil gjerne være med å velge arbeidsoppgavene og drøfte arbeidet. Sivesind mener at denne ideen om den aktive elev, endret det kateketiske prinsipp, både med hensyn til innhold og form. Dette til tross, selv om det kateketiske prinsippet historisk sett har endret seg takt med tidsånden og andre samfunnsmessige betingelser, har likevel den sosiale relasjonen mellom lærer og elev og mellom skole og hjem, vært sentrale omdreiningspunkt for hvordan læreren som pedagog, skal kunne reflektere over skolens innhold og oppgaver.

Samspillet mellom lærer og elev i dag

I dag befinner vi oss i en situasjon hvor denne sosiale ordenen er gjenstand for nye omdreininger. På grunn av data-teknologiens framskritt og muligheter, endres reglene for samspillet mellom lærer og elev, mellom undervisning og fag og mellom skole og hjem. Gjennom utvikling og bruk av ny teknologi, endres spillereglene mellom hvem som relaterer seg til hvem og hva man snakker om i skolesammenheng. – Hvis den sosiale kontrakten ikke lenger formes av deklarasjoner om hva skolen skal handle om eller forstås som en relasjon mellom lærer og elev, er det mye vanskeligere å avgjøre hva som danner rammen for undervisning og læring, påpeker Sivesind. – Dette synes jeg er et høyst aktuelt tema som egner seg godt for historisk-pedagogiske sammenlikninger, ikke minst i lys av nåtidsorienterte og fremtidsorienterte læreplaner, avslutter hun.

Av Ulf Grefsgård og Inger Schedell Flattum
Publisert 19. des. 2017 19:33 - Sist endret 11. jan. 2018 20:26