Adopsjoner fra utlandet startet på 1970-tallet, og det er i dag cirka 19.000 adopterte barn og unge i Norge. Ved Institutt for spesialpedagogikk har forskningen om internasjonale adopsjoner pågått siden 1980-tallet, med særlig vekt på de adopterte barnas tidlige utvikling, språk, læring og identitet. Selv om det er mange forskjeller, er det også noen likhetstrekk mellom barn og unge som er adoptert fra utlandet og minoritetsgrupper i Norge. En nyopprettet forskergruppe ved ISP vil derfor studere internasjonale adopsjoner i sammenheng med migrasjon, forteller professor og forskergruppeleder Monica Dalen.
Adopsjon gir mange barn nye utviklingsmuligheter, og forskning har vist at dette er et av de beste tilbudene for barn som ikke kan vokse opp hos sine biologiske foreldre. Samtidig er det mange utfordringer ved adopsjon både for barnet og for de nye foreldrene. Dette ønsker den nyopprettete forskergruppe å se nærmere på. Hovedfokus vil være på hvordan vi på best mulig måte kan møte de adopterte barnas utfordringer knyttet til forhold som tilknytning, språk, læring og identitetsutvikling. Gjennom flere år har ISP fått midler fra NFR og departement til forskningsprosjekter om adopsjon, forteller førsteamanuensis Anne-Lise Rygvold. I dag er tre av forskningsgruppens prosjekter knyttet til internasjonale adopsjoner, og et prosjekt er relatert til migrasjonsområdet.
"Hvordan har det gått?”
Mange stiller spørsmål om hvordan det har gått med de internasjonalt adopterte barna i Norge. I følge Dalen, har det stort sett gått bra. Rundt 70 til 75 prosent av barna greier seg godt, men det er stor spredning innad i gruppen. Visst er det en del fellestrekk ved adopterte barn og unge, men i all hovedsak er det en uensartet gruppe preget av store individuelle forskjeller, akkurat som i majoritetsbefolkningen. Samtidig ser man at fire-fem prosent av adoptivbarna får store problemer. En av årsakene til dette er at mange har hatt en turbulent start på livet. De aller fleste barna i våre studier er barnehjemsbarn, og de fleste har tilbrakt den første tiden av livet på en institusjon, forteller Dalen og Rygvold.
Forskning viser imidlertid at adoptivbarna som oftest kommer til familier der foreldrene tilhører den ressurssterke delen av befolkningen. Dalen og Rygvold forteller at adoptivforeldrene er sterkt motivert for å bli foreldre og til å overta omsorgen for barna. Dette bidrar sterkt til at de fleste av barna utvikler seg i positiv retning på tross av den vanskelige starten mange har hatt i opprinnelseslandet. Forskning tyder dessuten på at adoptivbarn er motstandsdyktige, eller resiliente som det heter på fagspråket. De er overlevere, og i nye trygge omgivelser kan de utvikle seg positivt på tross av den første vanskelige tiden, sier Dalen.
Språk og utfordringer i skolen
I et spesialpedagogisk perspektiv er det også interessant å se på språkutviklingen hos internasjonalt adopterte barn. Førsteamanuensis Anne-Lise Rygvold jobber med et prosjekt i gruppen der hun ser på internasjonalt adopterte barns språkutvikling fra 4 til 11 år. Hun forteller at i førskolealder skiller ikke språkutviklingen til adoptivbarna seg fra utviklingen til den norskfødte kontrollgruppen. Imidlertid hadde de som gruppe noe svakere språkforståelse enn man skulle forvente. - Resultatet fra en undersøkelse vi gjorde på 90-tallet om adoptivbarns læring, språk og skole, som het ”Hvordan går det på skolen?”, viste at de fleste hadde tatt igjen sine klassekamerater språklig sett, men at noen av barna kunne streve med å mestre skolespråket. Dette er et forhold man bør være oppmerksom på da det kan påvirke læring og akademiske prestasjoner. I og med at mange av adoptivbarna får en traumatisk start i livet, kan tidlige psykologiske vansker påvirke barnas evne til læring og begrepsutvikling, og på den måten få følger for språkutvikling og skoleprestasjoner, sier Rygvold.
- Oppsummert kan man si at de fleste adoptivbarns språkutvikling er lik den vi finner blant norskfødte barn. Dette skjer på tross av at mange adoptivbarn har liten erfaring med tidlig kommunikasjon. Barna har vært overlatt til seg selv i den første perioden av livet, og alle har hatt et brudd i språkutviklingen, forteller Rygvold. Bruddet i språkutviklingen skjer fordi barna har et språk før de kommer til Norge og dermed begynner med en andre førstespråksutvikling på norsk. Forskerne forteller at det ser ut til at adoptivbarna ganske raskt ”mister” førstespråket sitt. - Det er akkurat som om de lukker en dør bak seg og glemmer dette språket, sier Rygvold. - Dette er forståelig fordi språk er en av de sterkeste redskapene vi har for å delta og høre til. Når adoptivbarna snakker norsk, viser de at de hører til - at de er norske. De internasjonalt adopterte barna blir ikke tokulturelle, og heller ikke tospråklige. Majoriteten av barna ønsker tilknytning til norsk kultur gjennom oppveksten. Gjennom språk, klesvalg og kroppsspråk viser de at de er ”norske”, skyter begge forskerne inn.
Tidlig tilknytning og identitet
Stipendiat Kristin Vonheim jobber med et doktorgradsprosjekt der hun ved hjelp av videoobservasjon studerer sosial interaksjon i adoptivfamilier. - Jeg ser på spesielle trekk ved interaksjonen i ulike adoptivfamilier, men også på fellestrekk dem i mellom. Håpet er å finne det som kjennetegner de familiene som fungerer godt, og hva som hemmer og fremmer sosial utvikling. Jeg ønsker også å undersøke hvor tidlig man kan se at risikoatferd er i ferd med å utvikles, og hvor tidlig man kan sette inn hjelpetiltak. Ved å sammenligne med familier med egenfødte barn, kan vi kanskje se nærmere på hva som er adopsjonsspesifikke problemer.
Vi må verken tegne et for rosenrødt bilde eller svartmale situasjonen for internasjonalt adopterte barn, hevder forskerne. Det er viktig å få fram at det er stor spredning blant disse barna, sier Dalen. Hvor godt de greier seg er avhengig av flere forhold, blant annet forhold ved det enkelte barn og hvor lenge barna har vært på institusjon. Videre er det ulike grunner til at disse barna havner på barnehjem. På grunn av ettbarnspolitikken i Kina har for eksempel mange foreldre måttet gi fra seg et barn. Det har vært sagt at en del av adoptivbarna som kommer til Norge er ”utlandets barnevernsbarn”.
- Det som på mange måter gjør dette feltet så interessant, er at det berører eksistensielle spørsmål, som for eksempel det biologiske prinsippet, sier Dalen. Adopsjoner belyser problemstillinger rundt hvem vi er, hva familie er og hva som påvirker oss. Dessuten møter adopterte barn og unge utfordringer knyttet til at utseende deres skiller seg fra majoritetsbefolkningen, og de kan møte diskriminering og rasisme, til tross for at de føler seg "helt norske".
"Hvem er jeg?"
I boken ”Hvem er jeg?” av Barbro Sæterdal og Monica Dalen, skriver de at adopsjon berører følsomme og tabubelagte områder, og handler om forhold som det kan være vanskelig å snakke om. Som grunnleggende problemstillinger rundt fattige og rike, situasjonen mellom i-land og u-land, om krig og katastrofer. Alle adopsjonsforhold inneholder psykologiske dilemmaer. Som adoptivbarnas erkjennelse av at de ble ”forkastet” av sine opprinnelige foreldre. Dessuten at de i noen tilfeller kan føle seg som løsningen på foreldrenes barnløshetsproblem. Som de to forfatterne skriver: "De er både valgt og bortvalgt". Ikke bare har de fått en familie, de har også mistet en. Men selv om adopsjon handler om vanskelige forhold, handler adopsjon også om kjærlighet, varme og om å gi barn trygghet i en ny familie.
For tiden pågår det sentrale forskningsprosjekter knyttet til internasjonale adopsjoner ved ISP:
- En longitudinell studie som følger barna fra de kommer til Norge, gjennom de første årene i familien og inn i skolealder. Prosjektleder Monica Dalen
- Videobservasjoner av sosialt samspill mellom mor og barn ved 2 årsalder og far og barn ved 3 årsalder. Prosjektleder Kristin Vonheim
- Internasjonalt adopterte barns språkutvikling fra 4-11 år. Prosjektleder Anne-Lise Rygvold.