Arv, miljø og dysleksi

Postdoktor Monica Melby-Lervåg ved Institutt for spesialpedagogikk har gjennomført en metastudie for å undersøke hvilken rolle arv spiller i utviklingen av dysleksi og lesevansker.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Arv eller miljø

Innenfor pedagogikk og psykologi er debatten om arv og miljø og hvordan disse påvirker barns utvikling en av de eldste og mest kontroversielle. Når spørsmålet om arv og miljø kommer opp, blir det ofte redusert til en svært forenklet konklusjon om at barns utvikling er et samspill mellom arv og miljø uten nærmere konkretisering. Denne upresisheten bunner nok delvis i at konklusjonene som har blitt trukket fra adferdsgenetiske studier på området har vært svært omstridte.

Utviklingen av leseferdigheter er en kompleks prosess der mange faktorer virker inn på ulike måter, både genetisk, nevrologisk og miljøbetinget. Dersom et barn utvikler dysleksi er det sjelden én årsak til dette, det dreier seg heller om et samspill mellom ulike årsaker.

I de senere årene er det imidlertid gjennomført en rekke studier med forbedrede metoder som har bidratt med verdifull kunnskap om samspillet mellom arv og miljø. Melby-Lervåg har foretatt en gjennomgang av en rekke nyere studier på feltet. Hennes funn presenteres i artikkelen ”Arv, miljø og dysleksi: Metoder, hovedfunn og implikasjoner for praksis” i Spesialpedagogikk 2, 2012.

To hovedtyper studier

Studier av arvelighet og dysleksi, og forholdet mellom arv, miljø og dysleksi kan deles inn i to hovedtyper studier: adferdsgenetiske studier og molekylærgenetiske studier. Adferdsgenetiske studier undersøker arv og forholdet mellom arv og miljø basert på en eller annen form for naturlig eksperiment, enten ved at man undersøker hvordan en bestemt vanske nedarves i familier, eller ved at man studerer tvillinger. Molekylærgenetiske studier er basert på identifikasjon av de genene som ligger til grunn for arvelighet som er observert i adferdsgenetiske studier.

Melby-Lervåg har gjennomgått en rekke studier, både familiestudier og tvillingstudier, samt en nyere publisert metaanalyse av molekylærgenetiske studier. Gjennomgangen viser at dysleksi og lesevansker har en betydelig arvelig komponent.

14 familiestudier

Melby-Lervåg har foretatt en metaanalyse av 14 familiestudier. Gjennom denne fant hun at barn som har en forelder med dysleksi også har en betydelig risiko for selv å utvikle dysleksi. Risikoen varierer mellom 38 – 50 %, avhengig av metodevariasjoner i de gjennomgåtte studiene. Studiene tyder også på at det å ha en mor eller far med dysleksi gir økt risiko for å utvikle lesevansker av mindre alvorlig karakter, selv om man ikke nødvendigvis oppfyller kriteriene for en dysleksidiagnose.

Melby-Lervåg understreker at det er viktig å merke seg at studier med dette designet ikke kan si noe om forholdet mellom arv og miljø, kun gi et estimat av en samlet risiko som er et resultat av både arv og miljøpåvirkning.

Tvillingstudier

Tvillingstudier er basert på at man studerer forskjeller mellom en- og toeggede tvillingpar. Mens eneggede tvillinger deler 100 % av arvematerialet, deler de toeggede bare omkring 50 %. Dersom de eneggede tvillingene er mer like på den ferdigheten eller egenskapen man studerer, kan man slutte at dette skyldes at forskjellen som har oppstått mellom dem skyldes genetisk påvirkning. Også metaanalysen av en rekke foreliggende tvillingstudier tyder på at dysleksi har en arvelig komponent.

Samlet sett tyder Melby-Lervågs analyse på at leseferdigheter har en genetisk komponent som forklarer omkring 50 % av variasjonen i populasjonen og mellom grupper med og uten lesevansker. Dette innebærer at det også er en betydelig miljøpåvirkning som er avgjørende for utviklingen av leseferdigheter.

Molekylærgenetiske studier

Når det gjelder molekylærgenetiske studier handler disse om å identifisere individuelle gener som kan bidra til å forklare arveligheten av en vanske eller et trekk. Melby-Lervåg finner i sin gjennomgang at det finnes støtte for at dysleksi er relatert til 14 ulike gener, hvorav 10 kan plasseres i en teoretisk modell som beskriver et genetisk nettverk for hvordan disse genene påvirker dannelsen og migrasjonen av nerveceller. Hun understreker at det er behov for flere studier for å verifisere hvordan disse genene virker sammen i et nettverk.

Implikasjoner for pedagogisk og spesialpedagogisk praksis

Metaanalysene viser at utviklingen av dysleksi og lesevansker har en betydelig arvelig komponent. Dette bør man ta høyde for i pedagogisk og spesialpedagogisk praksis. Melby-Lervåg peker på betydningen av å kartlegge familiehistorien til det enkelte barn som utredes. En slik kartlegging vil kunne gi viktig informasjon om barnet muligens kan ha en genetisk risiko for lesevansker. Funnene gir også viktig informasjon til foreldre som har dyslektiske vansker om at man bør være oppmerksom på disse vanskenes arvelighet.

Melby-Lervåg betoner også at man ved å følge med på barns språklige bevissthet og leseutvikling kan sikre at barn blir utredet og får adekvat hjelp på et tidlig tidspunkt. Tidlig intervensjon kan ha god effekt for å avhjelpe vanskene, selv om den genetiske påvirkningen er stor.

Funnene fra familiestudiene har også stor betydning for praksis. Disse har brakt oss nærmere en forståelse av fenotypen (dvs. en organismes synlige trekk) for dysleksi. På bakgrunnen av denne kunnskapen kan det utvikles kartleggingsinstrumenter som kan fange opp barn med vansker på et tidlig tidspunkt, samt lage målrettede intervensjoner som kan bidra til å avhjelpe vanskene.

 

Artikkelen er en tilrettelagt utgave av ”Arv, miljø og dysleksi: Metoder, hovedfunn og implikasjoner for praksis” i Spesialpedagogikk 2, 2012.

Tilrettelagt av Camilla Rake, Institutt for spesialpedagogikk.

Publisert 9. mars 2012 13:22 - Sist endret 3. okt. 2012 19:55