Rådgivningsrelasjonen i fokus

Det som skjer i møtet mellom PP-rådgiver og rådsøkende lærere og førskolelærere kan brukes til å gi bedre hjelp til barn og unge med særskilte behov.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Liv Heidi Mjelve ved Institutt for spesialpedagogikk har forsket på kommunikasjon i spesialpedagogisk rådgivningsarbeid og hva som kjennetegner samtalene mellom PP-rådgivere og pedagoger i barnehage og skole.

– Mine resultater viser at kommunikasjonsformene i rådgivningssamtalene følger det samme mønsteret som den relasjonen pedagogene sier de har med barn,foreldre eller kolleger. Innenfor rådgivningsteori kalles dette fenomenet parallelle prosesser, forteller Mjelve.

Løfter fram rådgivningsrelasjonen

I spesialpedagogisk rådgivning til førskolelærere og lærere er ofte hovedfokuset på barna og deres vansker og behov – og det med god grunn. Det er mindre vanlig å fokusere på pedagogenes relasjonsferdigheter, selv om disse ferdighetene er involvert i alt de gjør.

Mjelve har derfor ønsket å løfte fram rådgivningsrelasjonen. Hun har vært spesielt opptatt av relasjonene i to felt; mellom PP-rådgiver og rådsøker, og mellom rådsøkerne (lærere, førskolelærere) og barna de søker råd om.

Tanken er at økt bevissthet, både hos rådgivere og rådsøkere, om det som skjer i rådgivningsrelasjonen og omkring egne relasjonsferdigheter, kan komme barna de forsøker å hjelpe til gode.

Parallelle prosesser

Liv Heidi Mjelve. Foto: UiO

Mjelve har fulgt tre rådgivningsforløp ved hjelp av videoobservasjoner og intervjuer i etterkant av video-opptakene.

I alle rådgivningsforløpene fant hun parallelle prosesser. Det rådsøkerne fortalte om fra skolen eller barnehagen de jobbet i, ble gjenspeilet i relasjonen mellom dem og rådgiver i rådgivningssamtalen.

– I et av casene fortalte rådsøker om vanskelige forhold på arbeidsplassen. Rådsøker hadde opplevd ryktespredning og manglende tillit fra sine overordnede, og ble naturlig nok utrygg. I rådgivningsrelasjonen fant jeg et mønster preget av ettertanke, taushet og pauser. Begge disse feltene, altså arbeidsplassen og rådgivningssamtalen, var preget av en kontaktform som med en fellesbetegnelse kan kalles retrofleksjon (se faktaboks for definisjon), forteller hun.

Aha-opplevelse

Mjelve forteller at en rådgiver med kunnskap om fenomenet parallelle prosesser kan nyttiggjøre seg informasjonen fra det som skjer under rådgivningen på flere viktige måter.

– I dette tilfellet vil det kunne bety å spørre seg hva mønsteret av ettertanke, taushet og pauser – det vil si å holde tilbake og ikke spontant dele sine tanker, følelser og opplevelser – kan si om det rådsøker opplever i arbeidet sitt. Er det gjenkjennbart for rådsøker? Er relasjonene på arbeidsplassen preget av det samme, altså ikke åpen dialog, men heller ryktespredning og skjulte, underliggende budskap? Hva er rådsøkers rolle og bidrag, lar hun også være å si det hun tenker og opplever på arbeidsplassen? Er det eventuelt noe hun ønsker å gjøre eller er det andre måter å forholde seg på som er mer konstruktivt?

– Dette kan gi rådsøker en aha-opplevelse med hensyn til de konkrete utfordringene på arbeidsplassen.

Bør få plass i undervisning

Som spesialpedagog med mange års erfaring fra praksis er Mjelve opptatt av hvordan resultatene fra prosjektet kan brukes videre i det spesialpedagogiske praksisfeltet.

– Mange rådgivere er opptatt av det relasjonelle, men det er ikke alltid dette faktisk gjenspeiles i rådgivningen. Kunnskapen om at innsikt i kommunikasjonsmønstrene "her og nå" er nyttig, og at den kan si noe om situasjonen rådsøker står i i sitt arbeide er viktig, og bør få plass i undervisningstilbudet til PP-rådgiverne.
 

Av Camilla Rake
Publisert 21. mars 2013 08:32 - Sist endret 31. jan. 2014 08:37