Forskerprofilen: Jan Grue

Jan Grue er nyansatt professor innenfor fagfeltet kvalitativ metode.

– Alle forskere trenger nysgjerrighet og stahet, sier Grue med et smil. 

Foto: Aina Rødal / Universitetet i Oslo 

Hva forsker du på?

– Fortell litt om bakgrunnen din.

– Jeg har en ganske variert bakgrunn, med erfaring primært fra språkvitenskap, sosiologi og helsefag. Doktorgraden min er fra Humanistisk fakultet ved UiO, med retorikk og diskursanalyse som spesialisering, men jeg har arbeidet mest med prosjekter som ligger nærmere det samfunnsvitenskapelige – særlig om funksjonshemming, kronisk sykdom, og representasjoner av mennesker i disse gruppene.

–  Hva jobber du med nå?

– Etter at jeg begynte i ny jobb 1. mars i år har jeg flere prosjekter som er i ferd med å rundes av eller starte opp: Mitt forrige prosjekt, om sykdomsprestisje og fremstillinger av kronisk sykdom og funksjonsnedsettelse, har fått noen kulturelle og litterære avleggere – jeg leser blant annet John Williams’ roman Stoner, og samarbeider med litteratur- og kulturforskere om et større prosjekt på dette feltet. Jeg arbeider mye med å lage et godt undervisningsopplegg i kvalitativ metode og vitenskapsteori, som er blant kjerneområdene i den nye jobben min. Forskningsinteressene mine ligger jo også i denne retningen; i fjor høst ga jeg ut en bok med tittelen Teori i praksis, der jeg prøver å vise hvordan spørsmål om kropp, kroppsliggjøring, normalitet og sykdom også er teoretisk og metodologisk interessante spørsmål - og hvordan teori og metode kan anskueliggjøres med konkret analytisk praksis.

–  Hva er din motivasjon for å drive med forskning?

–Ved å trekke på samfunnsvitenskapelige og humanistiske tilnærminger forsøker jeg å komme nærmere forståelse og forklaring – hvordan en del av våre kulturelle og samfunnsmessige forestillinger og fikse ideer egentlig ser ut, hvordan de oppstår, og hvordan de endrer seg. Samfunnet er komplekst, men det finnes flust av forenklede forestillinger, gammelt idéstoff og underlige klisjeer som styrer måten vi snakker med hverandre og hvordan vi handler.

– Hvor henter du ideer, problemstillinger og inspirasjon fra?

– Det store og diffuse feltet som har med kropp å gjøre er uhyre produktivt, enten man leter med samfunnsvitenskapelige metoder – etter hvordan ulike kropper behandles ulikt, hvordan kroppsliggjorte erfaringer styrer folks liv – eller med et kulturelt blikk, etter hvordan vi ser på og snakker om sykdom, kjønn, funksjonsnedsettelser, aldring, etnisitet, og så videre.

– Hvordan foregår forskningen?

– Noen problemstillinger undersøker man best ved å snakke med folk, enten via intervjuer eller spørreskjemaer, mens andre er bedre egnet til å gå løs på dokumenter, filmer, bøker, og så videre. Jeg liker å kunne trekke på et bredt tilfang av metoder; det gjør det også mer fleksibelt å spennende å skulle gå inn i ulike former for forskningssamarbeid. I en av gruppene der jeg deltar er vi bl.a. samfunnsvitere, filosofer, teologer og jurister, gjerne med svært forskjellig blikk på temaene vi samles om å være interessert i.

– Hvorfor er denne forskningen viktig, og hva synes du er ditt viktigste bidrag?

– Den kanskje viktigste begrunnelsen ligger i målet om sosial rettferdighet; med utgangspunkt i at jeg forholder meg mye til funksjonshemming og kronisk sykdom er det viktig å huske. Det finnes nok av samfunnsmessige krefter som virker for usynliggjøring og marginalisering på dette feltet. Forskningen har en viktig rolle å spille ganske enkelt ved å si noe om temaet, noe som ikke hviler på det som fremstår som økonomisk lønnsomt eller politisk opportunt. Forskning handler om kunnskap, og min erfaring er at kunnskap som legges frem på sine egne betingelser – uten andre formål enn å si det vi har det beste grunnlaget for å tro – er et svært viktig bidrag til samfunnsutviklingen.

– Hvilke egenskaper må en god forsker ha?

– Det kommer an på hva man forsker på! Alle forskere trenger nysgjerrighet og stahet, men noen forskere trenger stamina og skylapper for å stå på laboratoriet i år etter år, mens andre – her inkluderer jeg meg selv – trenger å være utadvendt og bredt interesserte for å se hvilken samfunnsmessig sammenheng man forsker i, og hvor det finnes nye og spennende berøringspunkter.

– Hva ser du som utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?

Alle forskningsfelt er sårbare for politisk og økonomisk styring; vi skal ikke lenger enn til Danmark og Finland før situasjonen er dramatisk, kanskje særlig for mindre og «uproduktive» forskningsfelt. De færreste av mine forskningsinteresser gir grunnlag for en startup-bedrift eller innsparinger i offentlig sektor; det jeg bidrar med er kunnskap - om hvordan samfunnet virker, om hvordan kulturen virker. Jeg håper vi, det store forsknings-vi, når igjennom med budskapet om at denne kunnskapen er verdifull i egen rett.

Av Marika Vartun
Publisert 8. apr. 2016 14:55 - Sist endret 8. apr. 2016 14:55