Dysleksivennlige skoler, finnes de?

Professor emeritus Jørgen Frost ved Institutt for spesialpedagogikk forteller historien om Lise, Espen og Teodor som i femte klasse fikk spesialundervisning for første gang.

Illustrasjonsfoto: Lise. Foto: Colourbox
  • Lise går i femte klasse og har hatt vansker med lesing fra første klasse.
  • Hennes foreldre er bekymret for at hun har lesevansker. Det er dysleksi i familien.
  • Lises lærere oppfatter derimot ikke at hun strever mer enn mange andre elever på skolen, og hun får ingen spesialundervisning.
  • Læreren mener at Lises hovedutfordring er at hun har dårlig selvtillit

 

Illustrasjonsfoto: Espen. Foto: Colourbox
  • Espen går også i femte klasse, på en annen skole. Han mottok spesialundervisning i 1. klasse, men etter at han byttet skole har han ikke fått spesialundervisning.
  • Hans foreldre er bekymret for hans lesing. Det er flere med dysleksi i hans familie.
  • Espens lærere er imidlertid ikke bekymret for hans lesing, den er ikke dårligere enn mange andre elever på skolen.
  • Lærerne oppfatter ham som en elev med atferdsvansker, som ikke jobber nok med sine lekser.

 

Illustrasjonsfoto: Teodor. Foto: Colourbox
  • Teodor går også i femte klasse, på en tredje skole.
  • Teodors foreldre er bekymret for at han kan ha dysleksi, som andre i familien har det.
  • Den vurdering er ikke hans lærere enig i, de mener at han bare er rastløs og litt sær.
  • Teodor mottar ikke spesialundervisning.

 

Hvorfor forteller vi om Lise, Espen og Teodor?

Lise, Espen og Teodor, som alle egentlig heter noe annet, var deltakere i et forskningsprosjekt, ledet av Bente Hagtvet ved Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, i samarbeid med STATPED, og finansiert av Forskningsrådet. De inngikk i en gruppe på 40 barn som siden to-årsalderen hadde blitt forsket på. Den språklige utviklingen var nøye kartlagt fra starten. Nå, i femte klasse, skulle de få delta i et opplegg hvor forskerne skulle prøve ut effekten av pedagogiske tiltak. Lises, Espens, og Teodors lærere fikk i oppdrag å gi de et 10-ukers intensivkurs i lesetrening, tilpasset den enkelte. Kurset var utviklet av forskerne, som instruerte lærerne i hvordan de skulle legge opp denne spesialundervisningen.

 

Hvordan gikk det med Lise, Espen og Teodor?

Kortversjonen kan leses i notatet, skrevet av professor emeritus Jørgen Frost (pdf), som var en av forskerne i studien. Notatet er foranlediget av barneombud Anne Lindboes redegjørelse onsdag 16. november i Aftenposten (ekstern lenke) om mangelfull opplæring for elever med dysleksi. Frost drøfter også begrepet "dysleksivennlige skoler" i notatet.

 

Les mer om prosjektet som Lise, Espen og Teodor deltok i

Hagtvet, B.E., Frost, J. & Refsahl, V. (2015). Den intensive leseopplæringen. Dialog og mestring når lesingen har låst seg. Cappelen Damm Akademisk.

 

Dysleksivennlige skoler, finnes de?

Frost poengterer at kriterier for dysleksivennlige skoler må utover foreldres konkrete erfaringer basere seg på forskningsbasert kunnskap.

– Det er dessuten viktig å vise helt konkret, at tiltak som settes i gang faktisk fungerer på den enkelte eleven, sier Frost.

–  Jeg vil si at Lises, Espens og Teodors historier, dessverre ikke er unike, fortsetter Frost. Det sitter alt for mange elever med lese- og skrivevansker rundt om på skoler i Norge, som ikke får den hjelpen de trenger, tilføyer Frost.

– Vårt prosjekt, mener jeg viste hva som skulle til for at en skole kan oppfylle kriterier for en dysleksivennlig skole. Jeg håper at lærere, skoleledere og politikere setter seg inn i denne kunnskapen og sikrer gode utviklingsbetingelser også for disse elevene.

– Mange norske skoler har en jobb å gjøre, men politikerne må sikre at det er ressurser til å gjøre jobben, avslutter Frost.

 

Av Marika Vartun
Publisert 20. des. 2016 11:45 - Sist endret 27. okt. 2017 12:52