Historie

Instituttets historie begynner med etableringen av Statens spesiallærerhøgskole i 1961 som en selvstendig lærerskole under Kirke- og utdanningsdepartementet.

Statens spesiallærerhøgskole ble etablert i 1961 som en selvstendig lærerskole under Kirke- og utdanningsdepartementet. Denne lærerskolen var en naturlig forlengelse av to utdanningstradisjoner i Norge. Den ene utdanningstradisjonen skriver seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, da de statlige spesialskolene startet en lærerutdanning for sin type funksjonshemmede. For eksempel utdannet døveskolene spesiallærere nettopp for døveskolene.

I løpet av første halvpart av 1900-tallet hadde vi ettårige utdanningstilbud for alle fem kategorier statlige spesialskoler. Det dreier seg om spesialskolene for evneveike, spesialskolene for blinde, spesialskolene for døve, spesialskolene for språk- og talevansker og spesialskolene for adferdsvansker. Dette var utdanning ordnet som det vi i dag ville kalt in service training. Skolene bygget på sitt behov for praktisk kompetanse når det gjaldt å undervise ved de aktuelle spesialskolene. Parallelt med denne utdanningstradisjonen utviklet det seg fra midten av 1900-tallet en kurstradisjon for lærere i den såkalte normalskolen.

Dette var en kursvirksomhet som i første omgang skulle gjøre lærere i barneskolen bedre skikket til å ta vare på undervisningsbehovene for de høyfrekvente gruppene med lettere lærevansker som for eksempel lese og skrivevansker. Fram mot slutten av 1950- tallet hadde begge disse tradisjonene et relativt stort omfang, og det begynte å melde seg et behov for en mer organisert lærerutdanning for de som skulle stå for spesialundervisningen så vel i normalskolen som i spesialskolene.

Fra 1961 ble Statens spesiallærerskole etablert med et toårig videreutdanningstilbud for lærere. Det første året, kalt 1. avdeling, sprang ut av tradisjonene bak den nevnte kursvirksomheten. Det dreide seg her om en generell innføring når det gjelder ulike kategorier funksjonshemmede, deres lovmessige og regulerte rettigheter, deres spesielle behov for pedagogisk bistand og noe mer fordypning når det gjaldt forebyggende virksomhet samt undervisning av barn med lettere lærevansker. Dette første året skulle kvalifisere både for arbeid i normalskolen og for videre studier ved en ettårig 2.avdeling ved spesiallærerskolen. Denne 2.avdelingen opererte med fem linjer som avspeilte de fem kategorier statlige spesialskoler. Her ble undervisningen lagt opp med tanke på at de skulle arbeide i den type spesialskoler de hadde kvalifisert seg for.

Statens spesiallærerhøgskole


Hans Jørgen Gjessing, som var den første tilsatte rektor ved Statens spesiallærerskole, utredet i 1967 behovet for denne lærerskolens utvikling. Her ble det pekt på at studentene som hadde fullført 1. og 2. avdeling burde få tilbud om et toårig hovedfagsstudium som kunne føre dem opp til embetseksamen og lektorkompetanse. Videre ble det pekt på behovet for å utvikle en egen spesialpedagogisk forskningstradisjon i Norge. Det ble anbefalt at de som arbeidet ved Spesiallærerskolen skulle få bygget en forskningsrett/forskningsplikt inn i sin arbeidsavtale, og at de skulle kunne få kvalifisere seg for vitenskapelige mellom- og toppstillinger. Rektor Gjessing gikk i denne sammenheng inn for at det måtte bli anledning til, på grunnlag av vitenskapelige kvalifikasjoner, å søke opprykk til så vel første-amanuensis som dosent- og professorkompetanse fra en fast stilling som lektor eller amanuensis.

Denne utredningen fra personalet ved Spesiallærerskolen førte til at departementet nedsatte det såkalte Årek-utvalget som skulle utrede behovet for spesialpedagoger i Norge. Årek-utvalget avleverte sin innstilling i 1973 og går der inn for at det skulle bli etablert et hovedfagsstudium i spesialpedagogikk.

Fra 1976 ble hovedfagsstudiet i spesialpedagogikk realisert ved Statens spesiallærerskole. For at spesialpedagogikken skulle få en sterkere forskningsbasering ble Spesiallærerskolen tildelt to høgskoledosenturer fra 1980. Dette var de to første høgskole-dosenturer i Norge, og samtidig ble det også åpnet adgang for at folk kunne søke opprykk til førsteamanuensis på grunnlag av fremlagte skriftlige arbeider.

Ved Spesiallærerhøgskolen, som den var blitt kalt etter omorganiseringen av de regionale høgskolene, startet arbeidet med å få etablert en forskeropplæring og en doktorgrad. Doktorgradsstudiet ble etablert fra 1986. Derved hadde høgskolen i tillegg til sine tidligere 1. og 2. avdelings studier både en cand. ped. spec. grad og en dr. scient grad. I forbindelse med utviklingen av et stadig større internasjonalt faglig nettverk, samt en satsing på bistandsarbeid når det gjaldt spesialpedagogisk kompetanseheving, ble det på 80-tallet også etablert et engelskspråklig master studium for studenter fra utviklingsland. 

Institutt for spesialpedagogikk


Siden høgskolen i realiteten fungerte som en vitenskapelig høgskole, foreslo det såkalte Hernes-utvalget i sin innstilling i 1988, å samordne Statens spesiallærerhøgskole med Universitetet i Oslo. Forhandlingene mellom Universitetet i Oslo og Statens spesiallærerhøgskole som fulgte i kjølevannet på Hernes-utvalgets innstilling, resulterte i at høgskolen fra 1990 ble knyttet til Universitetet i Oslo som en selvstendig enhet under navnet Institutt for spesialpedagogikk (ISP).

Fra 1996 ble Institutt for spesialpedagogikk sammen med Pedagogisk forskningsinstitutt og Institutt for lærerutdanning og skoletjenester lagt inn under et nyetablert fakultet, Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

ISP – forskning, undervisning og formidling


ISP har de samme oppgaver som universitetet generelt, nemlig forskning, undervisning og formidling. Fordi vi har en spesiell brukergruppe, nemlig de som ikke uten faglig, profesjonell tilrettelegging kan få utnyttet sitt potensial når det gjelder læring og utvikling, vil det stilles spesielle krav til instituttet. Både vår forskning og våre studietilbud må relateres til den praktiske virkelighet som vi er en serviceinstitusjon i forhold til. Dette har vi også gitt uttrykk for i den visjon som instituttets styre har vedtatt som ledestjerne for vår virksomhet:
 

  • ISP skal utvikle og implementere kunnskaper og ferdigheter forankret i forskningsbasert teori med et individfokus som er konteksrelatert, og som er knyttet til habilitering/rehabilitering, og til utvikling av gode læringsbetingelser for funksjonshemmede.

Etter- og videreutdanning


For å bidra til at våre undervisningstilbud og vår fagformidling når ut til brukerne har vi satset på en relativ omfattende etter- og videreutdanningsvirksomhet som benytter seg av den eksisterende informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Her tar instituttet sikte på å kombinere kompetansegivende etterutdanningstilbud med lokal- og skolebasert utviklingsarbeid i et samarbeid mellom skoleeiere og instituttet. I denne sammenheng har vi også et nært samarbeid med de kompetansesentrene som hører inn under det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og PP-tjenesten rundt omkring i landet.

 

Publisert 21. sep. 2010 14:46 - Sist endret 2. nov. 2010 11:07