Timbuktu dokumentarene

En dokumentarfilm i 2 deler om den myteomspunne ørkenbyen Timbuktu i vest afrika på grensen til Sahara.

 

Hver del varer i 29 minutter.

ENGLISH VERSION // VERSION FRANÇAISE 

Opplegg og regi: Carsten Sørensen

Basert på forskning i Mali ved Tor A Benjaminsen

Dokumentarene er produsert med støtte fra Norges forskningsråd og NORAD

Last ned mediefil

Del 1 // Fra eldorado til utkant

Få byer eller steder i verden er så myteomspunnet som Timbuktu. I Europa trodde man i flere hundre år at byen var et afrikansk eldorado, inntil denne myten ble erstattet med en annen: Timbuktu som den utilgjengelige byen, det fjerneste av det fjerne — verdens ende. Men for dem som bebor det ukjente, fortoner det seg naturligvis annerledes. Den maliske musikeren Ali Farka Touré uttrykker det slik: "Folk tror at Timbuktu er verdens ende. Langt i fra. Timbuktu er verdens sentrum!" I middelalderen kom det enorme karavaner med gull og slaver over Sahara til Nord-Afrika. Det ble kjent at de kom fra Timbuktu.

Tanken på gull satte fart på de europeiske eventyrerne, men da noen av dem klarte å finne byen på begynnelsen av 1800-tallet — og komme levende hjem — endret bildet av gullbyen seg. Innen århundret var omme hadde likevel hele Vest-Afrika blitt kolonialisert. Og med kolonialistene kom det nye myter og historier. Kolonimakten brukte ideen om de bekymringsløse og late afrikanerne til å rettferdiggjøre okkupasjonen. Etter deres mening hadde ikke afrikanerne forstand og vilje til å forvalte natur-ressursene på "riktig" vitenskapelig måte, og måtte derfor settes under administrasjon.

Last ned mediefil

Del 2 // Der vann er liv og melk er føde

Mytene om Timbuktu som ble skapt under kolonitiden (omhandlet i del 1) fikk på slutten av 1900-tallet nytt innhold — vesten var dypt bekymret for at Sahara spredde seg sørover og forvandlet frodige savanner til ufruktbart land. Mytene som ble skapt under kolonitiden om de bekymringsløse og korttenkte afrikanerne og deres overutnyttelse av naturen har i våre dager fått nye former og innhold. Både de afrikanske statene og Vestens bistand har bygget på antakelsen om at det pågår en alvorlig forørkning i Sahel. Synderne er nok en gang folk lokalt.

Gjennom de siste hundre år har hele Sahel, som Timbuktu-området er en del av, opplevd store klimatiske svingninger og stadige tørker. Som en følge av dette oppsto det en allmenn bekymring for at Sahara spredde seg sørover, og forvandlet tidligere fruktbare områder til ufruktbart land. I Vesten forestilte man seg at miljøet var i ferd med å bli ødelagt av menneskene. Nyere forskning viser imidlertid at folks strategier og bruk av naturressurser nettopp er tilpasset den store klimatiske uforutsigbarheten som finnes i Sahel, og at den nåværende bruken de aller fleste steder ikke utgjør den belastningen på naturen som det tidligere er blitt hevdet. Nomadisme ser derimot ut til å være en gunstig måte å utnytte de tørre områdene i Sahel på.

The Timbuktu Documentaries

A two-part documentary film on European myths about the desert city of Timbuktu in West Africa on the edge of the Sahara

Running time 2 x 29 minutes

Produced and directed by: Carsten Sørensen

Based on research by Tor A Benjaminsen, Norwegian University of Life Sciences

Last ned mediefil

Part 1 // African Eldorado or End of the World?

Few cities or places in the world are so mythical as Timbuktu. For Several hundred years, Europeans thought that this desert town was an African Eldorado with streets of gold. In the Middle Ages, caravans with gold and slaves crossed the Sahara, having set out from Timbuktu. This inspired European adventurers. With their explorations in Africa in the 19th century, the image of Timbuktu as an Eldorado was replaced with that of Timbuktu as an inaccessible place – the end of the world. But the inhabitants of Timbuktu evidently have another perception of its location: “People think that Timbuktu is the end of the world. Far from it. Timbuktu is the centre of the world!”,  says the Malian musician Ali Farka Touré. Towards the end of the 19th century, West Africa was colonized and the colonial powers needed a big story to justify their occupation. It was found in the myth of the “careless” Africans, who were incapable and unwilling to manage their natural resources sustainably and therefore had to be administered by the Europeans.

Last ned mediefil

Part 2 // Where Water is Life and Milk is Food

Colonial myths about careless African nomads and farmers and their exploitation of the environment still persist in various forms. Both the African States and the West’s development assistance have been built on the assumption that there is serious desertification in the Sahel. The culprits are once again the local people. During the last hundred years, the entire Sahel, witch the Timbuktu region is part of, has experienced significant climatic variations and periodic droughts. Such periods of serious drought have fuelled the general concern about the encroachment of the Sahara towards the south transforming fertile land into desert. The villains in the desertification story are generally local people. Recent research shows, however, that peoples’ strategies and use of natural resources in the Sahel are adapted to the large climatic fluctuations in the area. The desert-like conditions created by droughts are rapidly covered by vegetation when the rains return. The use of natural resources has an impact on the landscape, but this use is less destructive than previously thought. Instead, the nomadic way of life appears to be an environmentally sustainable  method of using African drylands.

Les documentaires de Tombouctou

Deux documentaires sur les conceptions européennes de l’Afrique vues à travers l’image de Tombouctou — ville ouest-africaine en bordure du Sahara

Les films est 2 x 29 minutes

Produit et realisé par: Carsten Sørensen

Recherche au Mali par Tor A Benjaminsen

Last ned mediefil

Partie 1 // Eldorado africain ou bout du monde?

Si le Moyen âge européen considérait Tombouctou comme un eldorado africain, cette conception se modifia peu à peu quand les premiers Européens revinrent vivants de Tombouctou, au terme de périlleuses expéditions. Le mythe de Tombouctou comme la cité dorée fut alors remplacé par le mythe de Tombouctou l’inaccessible, Tombouctou la cité du bout du monde. Mais pour ceux qui habitent cette région enclavée du monde, il en va naturellement tout autrement: «Je suis Ali Farka Touré, de Tombouctou. Les gens disent que Tombouctou est le bout du monde. Loin de là! Tombouctou est le centre du monde!». Tombouctou a été fondée au XIIe siècle par les Touaregs dont la vie nomade a pour cadre les alentours du fleuve Niger, en bordure du Sahara. En raison de son implantation stratégique à proximité du fleuve, Tombouctou est peu à peu devenue un pôle culturel islamique et un important centre commercial. La cité se transforme alors en un carrefour des peuples, un lieu de rencontre des pirogues et des caravanes. Mais ce sont surtout l’or et les esclaves véhiculés par les caravanes arrivant en Afrique du Nord après avoir traversé le Sahara qui attirèrent l’attention de l’Europe.

Last ned mediefil

Partie 2 // Où l’eau c’est la vie et le lait c’est la nourriture

Créés lors de la colonisation, les mythes sur l’environnement et l’exploitation de la nature par les populations locales se perpétuent de nos jours, tout en se transformant. Aussi bien l’action des autorités africaines que l’aide occidentale se fondent en effet sur la supposition que le Sahel est la proie d’une grave désertification. Durant tout le XXe siècle, le Sahel, dont fait partie la région de Tombouctou, a connu des vagues incessantes de sècheresse. C’est dans le sillage de ces vagues de sècheresse qu’est née l’inquiétude générale quant à une extention du Sahara vers le sud transformant des régions fertiles en terres arides. Les résultats de récentes recherches démontrent cependant que les stratégies de survie des populations locales et leur exploitation des ressources naturelles sont précisément adaptées à l’importante imprévisibilité du climat régnant sur le Sahel, et que l’actuelle exploitation des ressources dans la plupart des endroits ne constitue pas la surcharge sur l’environnement qu’on a voulu lui attribuer auparavant. Le nomadisme semble, bien au contraire, constituer un mode particulièrement adéquat de gestion des ressources des zones arides du Sahel.