– Vi må diskutere hva vi vil med litteraturundervisningen i skolen

Det er problematisk hvis skjønnlitteraturen blir redusert til et verktøy for å oppnå andre læringsmål, argumenterer forsker.

Jente som leser bok

Forskerne har studert hva slags type litteratur og hvordan litteraturen brukes i ungdomsskolen og funnet at det er lite plass til skjønnlitteraturen.(foto: Unsplash.com). 

Ida Lodding Gabrielsen er ph.d.-stipendiat ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) og har sammen med Marte Blikstad-Balas (ILS) og Michael Tengberg (Karlstads universitet) gjort en studie basert på videoopptak fra 47 forskjellige klasserom på åttende trinn i ulike deler av landet. Forskerne har sett på hva elevene leser og hvordan litteraturen brukes i ungdomsskolen.

– Det er mye fokus på elevenes egen skriving i timene hvor det blir lest og snakket om skjønnlitteratur.  Elevenes rolle som forfattere er mye tydeligere og klarere definerte enn elevene som lesere, understreker Gabrielsen. 

– Det ser ut til at litteraturen totalt sett får en svært liten og tilbaketrukket plass i norskfaget, forklarer forskeren.

Ulik bruk av skjønnlitterære tekster

Forskerne delte inn litteraturundervisningen i fire hovedkategorier, og fant noen undervisningspraksiser som gikk igjen på tvers av klasserommene:

  • Undervisning om sjanger og litterære virkemidler
  • Individuell stillelesing
  • Muntlig eller skriftlige bokpresentasjoner
  • Litterære samtaler i klasserommet

Undervisning som forekom hyppigst var undervisning der læreren snakket om hva som kjennetegner sjangre og virkemidler. 

Den individuelle stillelesingen var elevenes eneste møte med hele romaner. Det ga elevene mulighet til å lese lengre bøker, men ikke til å diskutere hva de hadde lest. Når elevene skulle presentere en bok de hadde lest var det særlig presentasjonsteknikk som ble lagt vekt på, snarere enn boken de hadde lest.

Litterære samtaler forekom i liten grad i forskernes materiale. Forskerne fremhever samtalene om litteratur mellom lærer og elever som særlig viktige, siden de gir rom for å lese og snakke om litteraturen på måter som kan gi en dypere forståelse av den aktuelle teksten.

I timene med litterære samtaler fikk tekstene elevene leste en sentral plass, gjerne med fokus på både form og innhold. Men dette forekom kun i 8 av de 72 timene.

Sjangertrekkene mest fremtredende i undervisningen

Måten elevene leser og bruker skjønnlitteratur på handler hovedsakelig om å finne, kjenne igjen og lære om sjangertrekk, på bekostning av litteraturens egenverdi. Sjangertrekk handler om typiske kjennetegn for samme type tekster, som for eksempel at noveller gjerne inneholder få personer.

– I mange timer kunne det elevene leste vært byttet ut med en hvilken som helst annen tekst innenfor samme sjanger, uten at undervisningen, diskusjoner eller oppgaver endret seg, fremhever Gabrielsen.

Et eksempel på hvordan fokuset på sjanger og litterære virkemidler kommer foran litteraturen som leses, er en klasse som får i oppgave å streke under gjentagelser i en rekke dikt, uten å snakke om det enkelte diktet eller hva bruken av de gjentagelse hadde å si for akkurat det diktet.

Sjangerkravene elevene ble presentert for fremsto som svært spesifikke. En konsekvens av fokuset på generelle sjangertrekk og snevre sjangerkrav er at mye skjønnlitteratur ikke får plass i undervisningen:

– Ingen av klassene i datamaterialet leser tekster som utfordrer tradisjonelle sjangerkonvensjoner. Mange av tekstene ser ut til å bli valgt nettopp fordi de i så stor grad oppfyller undervisningens krav til sjangeren, forteller Gabrielsen.

For eksempel ble det i flere timer lest «eksempelnoveller», som en novelle skrevet av lærebokforfatterne for å illustrere hva en novelle er, og elevtekster som oppfyller skolens sjangerkrav, snarere enn publisert litteratur, utdyper Gabrielsen.

Hun legger til at flere norske og nordiske studier de siste årene fremhever potensialet i yngre elevers møter med vanskelig eller utfordrende litteratur.

– Elevers tilgang på litteratur og litteraturopplevelser er svært ulik, og derfor er norsklæreres tilrettelegging av meningsfulle litteraturmøter viktig, poengterer forskeren.

Læreboken styrer

Et gjennomgående funn er at læreboken er styrende for hva lærerne velger å fokusere på i undervisningen og hvilke tekster de presenterer for elevene sine.

– Våre analyser baserer seg på det lærerne sier og gjør i klasserommet, og utover det vet vi lite eller ingenting om bakgrunnen for de valgene lærerne i vår studie har tatt, forteller Gabrielsen.

Men andre studier viser blant annet at mange lærere opplever at tidspress i norskfaget setter begrensinger for den valgfriheten som tross alt ligger i en åpen læreplan, forklarer Gabrielsen.

En del lærere uttrykker også usikkerhet knyttet til egen kompetanse i norskfaget. Så når undervisningen i stor grad baserer seg på lærebøkenes tekstvalg og forslag til undervisningsopplegg og planer, kan det kanskje forklares med at det er en effektiv og trygg måte å komme gjennom det man må gjennom.

– Når betydningen av skjønnlitteraturen i undervisningen blir redusert er det viktig at dette blir belyst slik at vi kan diskutere hva vi vil med litteraturundervisningen i ungdomsskolen, avslutter Gabrielsen.

Kilder

Gabrielsen, Ida Lodding, Blikstad-Balas, Marte og Tengberg, Michael: «The role of literature in the classroom» How and for what purposes do teachers in lower secondary school use literary texts? (2019). I: L1-Educational Studies in Language and Literature.

Gabrielsen, I.L: «Virkemidler er det vi bruker for å oppnå sjangertrekkene. Skjønnlitteraturens rolle i 178 norsktimer på ungdomstrinnet» (kommende). I: Norsklæreren: Landslaget for norskundervisning.

Emneord: Norskfaget, litteraturundervisning, videoforskning Av Magnus Heie, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning
Publisert 27. nov. 2019 11:31 - Sist endret 29. nov. 2019 13:21