Eva Nordland til minne

Pedagogisk forskningsinstitutts minneord ved bisettelsen 26. oktober 2012

Eva Nordland, 1921 - 2012

Prestedatteren Eva Bauge ble student på det nokså nye Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) under andre verdenskrig, og hun kom til å tilbringe hele sitt voksen- og yrkesliv på instituttet.  Nordland-navnet kom til i 1944, gjennom ekteskap med hennes kjære Odd.  Hun tok magistergraden som 26-åring i 1947, med en avhandling som i bearbeidet versjon utkom som bok i 1949 med tittelen «Ungdomspsykologi».  Dette viste en faglig interesse for ungdom som hun kom til å forfølge gjennom hele sin karriere, selv om dette ble mer sammensatt og allsidig gjennom publisering av om lag 50 bøker, og et utall artikler og debattinnlegg.

Hennes formelle karriere ved PFI og UiO var etter en dr.philos. i 1955 at hun ble fast ansatt universitetslektor 1957, dosent i 1963, og professor i 1985 som varte ved etter pensjonering i 1991.  Hun hadde et migrasjons-avbrudd i 1970-72 som professor ved Universitetet i Århus, symptomatisk for en tid da «sentrifugal-prinsippet» rådet i norsk pedagogikk – da de beste krefter utvandret til utland og DH’er i flukt fra et PFI som den gang ikke mestret sin besøkelsestid som sentrum for norsk pedagogikk.

Spesielt på sine eldre dager var Eva nokså nøye med å peke på at hun sto i en arvefølge eller tradisjon fra Ellen Key («Barnets århundre») og Helga Eng.  Dette er absolutt rimelig og relevant da disse damene var rehabiliterte og relevante for 10-15 år siden, men unevnelig i det akademiske mannsveldet Eva måtte kjempe seg inn i fra 1950-tallet og utover.  Dette måtte for det første skje gjennom å mestre de herskende vokabularer og tonesystemer (også kalt paradigmer), og begrense opprøret til tematiske valg og tårene ved kjøkkenbordet hjemme.  Men dette skjedde ikke gjennom en eksplisitt feministisk dagsorden – dette måtte overlates til en neste generasjon, men hun fikk sin besøkelsestid der hun måtte stille seg til tjeneste til et opprør innenfor PFI.  På begynnelsen av 1970-tallet var forholdene så spesielle ved PFI at det jevnlig ble stilt spørsmål i Stortinget om interne forhold ved UiO, og utfallet ble opprettelsen av Studiealternativet sosialpedagogikk, der studentaktivister og yngre lærere ble akademisk frontet av dosent Eva Nordland.

Som ung sosiologi-student med særlig interesse av ungdomsarbeid og ungdomspolitikk ble jeg allerede for 40 år siden kjent med Eva og hennes flokker av medarbeidere og tilhengere, og dette forfulgte meg gjennom et langt akademisk liv – selv om vi ikke kom til å bli samtidige kolleger på PFI, jeg var den gang på et naboinstitutt, som mange andre Eva samarbeidet med.  Her kunne jeg for eksempel betrakte og erfare hvordan Eva som leder av Bratteli-regjeringens Ungdomsutvalg fra 1971 kunne sysselsette et stort antall sosialpedagogikkstudenter og andre fags coming up akademikere i nybrottsprosjekter av stor betydning.  All den tid dette er min egen generasjon har jeg sett hvordan dette både ble av betydning for norsk kunnskaps- og ungdomspolitikk, og i bygging av svært mange viktige menneskers akademiske og yrkesmessige karrierer.  Det var interessant å se på nært hold hvordan Eva kunne være unge menneskers inspirator og mentor.  Og på tvers av mange myter foregikk ikke dette gjennom naivitet og anarki, men via stål i makt, blikk og krav – vi som så nøye nok etter kunne se det.
Innenfor polariseringen og myteskapingen på 70-tallet ble det også dannet inntrykk av at de opprørske ikke tok kravene til vitenskapelige metoder veldig høytidelig. Om dette er å si at personligheter som Nils Christie og Eva Nordland bidro til å utvide grensene for hva studenter og nykommere burde og kunne finne på metodisk, mens de selv var meget stringente og nøye i klassiske metodekrav i egen forskning.  Det må også sies at Evas innsats med Regjeringens Ungdomsutvalg kom ut med dårlige evalueringer på slutten av 1970-tallet, i den mening at forslagene ikke ble fulgt opp.  Men det måtte bli en stor seier at 20 år senere og utover til vår tid ble nettopp linjene om et samlet oppvekstmiljø og en helhetlig offentlig politikk på området et mantra, og et bevis på at hennes arbeid bare var forut for sin tid.

Eva Nordland kom ikke til dette betydningsfulle 1970-tallet fra intet, men etter en lang rekke statlige og/eller regjeringsoppdrag etter at hun som 34-åring i 1955 ble leder av Kringkastingsrådet, senere leder av Lærerutdanningsrådet, og mange flere posisjoner.  Selv den dag i dag bemerkes det at kvinner tar eller får slike posisjoner.  Det har nok innenfor PFI, muligens hele UiO, aldri vært noen fagperson med en slik «kontekstuell musikalitet» for forholdet mellom fag, samfunn og politikk som Eva.  Men belønningene ble magre.  Det er snarere min oppfatning at hun ble grundig straffet, personlig, kollegialt og akademisk, ved at hun ikke ble professor før i 1985 – minst 15 år senere enn det som ville vært det rettferdige.

Det er mitt håp at vårt universitet kan ha lært av et foregangsmenneske som Eva, der kvinnelig mot, fredsmarsjer, utålmodighet for pedagogiske reformer og akademiske fornyelser står først, og personlig fred og velvære sist.  Slike prestedøtre og universitetslærere vil Norge ha, og vi lyser fred over hennes minne.

 

Av Ola Stafseng, instituttleder
Publisert 26. okt. 2012 14:00