Einar Høigård - den eneste universitetetslæreren som mistet livet i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten

Boka "Skolefronten - en historie om Einar Høigård og kampen mot nazifiseringen av det norske utdaningsystemet 1940 - 1945, er på beddingen. 29. november kommer forfatteren, Vegard Kvam, til instituttet for å snakke om boka, og det vil vil bli avduking av en minneplate i Helga Engs hus med  rektor til stede.

Foto: Didakta norsk forlag

Einar Høigård

Einar Musæus Høigård (1907-1943) var født i Stavanger og ble cand.philol. ved Universitetet i Oslo i 1934. I 1938 ble han universitetsstipendiat ved det nyopprettede Pedagogisk forskningsinstitutt ved UiO, og ble dermed professor Helga Engs nærmeste medarbeider i utviklingen av instituttet. Høigård og Eng kunne begge stå som faglige garantister for at det nye instituttet og faget fikk en solid forankring i det beste av strømninger og tradisjoner i internasjonal pedagogikk.

Motstandsarbeidet

Første året etter embetseksamen var Høigård lektor ved universitetet i Hamburg, og kunne betrakte nazi-Staten på nært hold. Da krigen kom til Norge i 1940, var grunnen lagt for at en så vidt ung mann ble trukket inn i de indre sirkler i motstandsarbeidet ved UiO. Men det var særlig utenfor universitetet at han gjorde en stor innsats, dels gjennom formelle verv og dels som ledende organisatorisk kraft i det som betegnes som "Skolefronten". Det var her slagene i motstanden mot nazifisering av skolen og utdanningsvesenet stod, en kamp som i Norge fikk en slik karakter at den har fått særlig oppmerksomhet i internasjonal faglitteratur om krigen, lærerstanden og de okkuperte land.

Fire kardinalpunkter

Einar Høigård ble kjent for sine "fire kardinalpunkter".

  1. Krav om medlemsskap i eller lojalitetserklæringer til NS avvises;
  2. Et hvert forsøk på å bringe NS-propaganda i skolen avvises;
  3. Avvis enhver ordre fra ikke-kompetent hold;
  4. Avvis enhver medvirkning i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.

Tok sitt eget liv

Utover 1943 intensiverte makthaverne jakten på sine motstandere, og da spesielt på de ulike "kulturfrontene", som også omfattet universitetet og skolen. Høigård forsøkte å komme seg til Sverige, men ble arrestert på toget mellom Sarpsborg og Halden i oktober 1943. Han satt fengslet 1 måned, og ble forhørt og torturert på Bredtvedt og Victoria Terasse, og av frykt for å røpe andre tok han sitt liv ved å hoppe ut av et vindu i Kronprinsens gate 25. november 1943.

Dr.philos post mortem

Våren 1943 hadde Høigård innlevert sin avhandling om Oslo katedralskoles historie til vurdering for graden dr.philos. ved UiO. Kort tid før han døde ble avhandlingen godkjent av bedømmelseskomiteen. I juli 1945 ble Einar Høigård kreert posthumt til dr.philos. av kollegiet. Han ble dermed den første doctor ved Pedagogisk forskningsinstitutt (Helga Engs doktorgrad i 1912 var i filosofi eller psykologi). I rektors årstale i september 1945 ble Høigård minnet som den eneste universitetslærer som hadde omkommet under okkupasjonen.

Navnet til Høigård lever videre

I Antarktis finner man i dag formasjonen Høigårdbrekka som er oppkalt etter Høigård. I Stavanger finner man Lektor Einar Høigårds Gate, og i 1987 ble Einar Høigårds vei navnsatt på Tåsen i Oslo.

 

Av Ola Stafseng og Ulf Grefsgård
Publisert 28. okt. 2013 17:07 - Sist endret 20. mars 2017 15:34