Anton Hoëm til minne

Det utdanningsvitenskepelige fakultet og Institutt for pedagogikk`s minneord ved bisettelsen 13. mars 2014.

Anton Hoëm, 1931 - 2014

Professor dr.philos. Anton Hoëm er død 27.2, 82 år gammel, etter et langt og solid liv i og for norsk forskning og høyere utdanning.  Han kom fra Karlebotn (i Nesseby kommune) i Finnmark, og tok lærereksamen i 1958, magistergraden i pedagogikk i 1966 og ble dr.philos. 1972 på avhandlinger om samiske skoleforhold.  Hans kvalifiserende yngre forskerår ble særlig gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning, der han var svært stolt og tilfreds over samarbeid med kjente navn i norsk samfunnsvitenskap (bl.a. Vilhelm Aubert).

Anton kom altså utenfra til Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI), UiO, som førsteamanuensis i pedagogisk sosiologi fra 1973.  I 1977 ble han dosent, og i 1985 professor.  Han kom til et konfliktfylt og splittet institutt (stikkordene sos.ped. og trad.ped., satt under administrasjon av UiO), men selv om hans tilhørighet var klar (trad.ped.) var han faglig på et vis hevet over disse konfliktene.  Hans akademiske produksjon, undervisning og veiledning ble verdsatt og dyrket på tvers av disse konfliktlinjene.  De vitenskapelige publikasjonene er registrert over en 50 års periode (1963-2013) og teller ca. 100 titler (i Bibsys).

I 1980-årene ble han hele SV-fakultetets forskerveileder, altså doktorandenes mentor og veileder.  Begeistringens gjenklang også i dag hos denne generasjonen vitner om Antons integrative styrke.  Denne fikk han påny god bruk for da han 1990-95 ble bestyrer ved PFI.  Det var spesielt to store og dramatiske oppgaver som havnet på hans bord.  For det første å avvikle en 20 års betent strid og skape et samlet institutt, der mye tyder på at dette var rett mann til rett tid, med en fortid som kunne gjøre ham til en brobygger for fredelige løsninger.  For det andre skulle han lede instituttet ut av 30 år på SV-fakultetet (før det 25 år på HF), og forhandle fram alt fra nybygg til organisasjon i det som skulle bli det nye Utdanningsvitenskapelige fakultet og Helga Engs hus fra 1. januar 1996.  Ettertidens dom må være at det ble gjort formidable jobber med begge deler.

På den ene siden var altså Anton en institusjonsbygger, som har etterlatt seg varige spor på UiO, og på vårt institutt.  Og på den andre siden brakte han den samiske kultur- og utdanningshistorien inn i norsk pedagogikk, og la grunnen for det vi kaller flerkulturell pedagogikk.  Mens dette må ikke overskygge at han bidro til å bygge ut det pedagogiske feltet siden 1970-tallet med en solid pedagogisk sosiologi, noen ganger kalt «samfunnsrettet pedagogikk».  Anerkjennelsen av hans arbeid ble tydelig da han i 1992 fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, for sin innsats for urbefolkningene på Nordkalotten. Vi vil takke Anton, mens våre tanker også går til de etterlatte.
 

Av instituttleder, dekan og Ola Stafseng, Berit Karseth
Publisert 14. mars 2014 14:43 - Sist endret 14. mars 2014 14:46