– Det finnes ingen magisk medisin

Skal studiekvaliteten bedres krever det kompetanseutvikling, administrativ tilrettelegging, ressurser til fornyingsarbeid, og en mer helhetlig styring av studieprogrammene. Det er med andre ord mye å ta hensyn til, i følge professor i pedagogikk.

Mens vurdering av kvalitet tidligere var ansett som et eksklusivt anliggende for vitenskapelige ansatte, så er det i dag også mange utenfor akademia som føler seg berettiget til å mene noe om kvalitet i høyere utdanning. Foto: © UiO/Anders Lien

"All in" for studentene

Høsten 2016 kom Stortingsmeldingen "Kultur for kvalitet i høyere utdanning".

I en kronikk i Nordlys oppsummerer dosent ved Handelshøyskolen ved Universitetet i Tromsø, Bernt Arne Bertheussen, mye av hva det "nye" dreier seg om.

– Det skal ikke lenger bare handle om fremragende forskning på universitetene, men også om god undervisning. Studentene skal bli tatt mer på alvor. De skal få delta aktivt i forskende læringsfelleskap. Og de skal få løpende tilbakemeldinger underveis. Dessuten skal de arbeide mer sammen, ikke så mye alene. De skal til og med få lov til å bruke teknologi i læringsarbeidet sitt, også til eksamen. Til slutt skal vi sikre oss at utdanningene blir mer relevante ved å ansette «praksisprofessorer» fra arbeidslivet (Nordlys, 2. februar 2017).

Og han fortsetter

– Kulturendringer er altomfattende, gjennomgripende og tidkrevende. Og motkreftene er sterke. Dette blir synliggjort ved at Mjøsutvalget allerede for 17 år sida fant liknende problemer og foreslo mange av de samme tiltakene som er i den nye kvalitetsmeldinga. 

Kvalitet i høyere utdanning – et komplekst fenomen

Professor Bjørn Stensaker, leder for LINK - senter for læring og utdanning ved Universitetet i Oslo, og tilknyttet forskergruppen HEDWORK ved Institutt for pedagogikk, har forsket mye på høyere utdanning, både nasjonalt og internasjonalt. Han er enig i at fenomenet "kvalitet i høyere utdanning" er komplekst.

 –  Det er rom for kvalitetsforbedringer, men vi må innse at det er krevende, sier professor Bjørn Stensaker. Foto: Institutt for peagogikk 

– Kvalitet er jo i våre dager det dominerende begrepet i sektoren, og det er ingen grenser for hvilke temaer som rammes inn av dette begrepet. Alle er enige om at kvalitet er viktig, men der man tilsynelatende er enige om prioriteringer i sektoren, skjules det også mye uenighet.

Et klassisk eksempel er i følge Stensaker at mens man fra politisk hold gjerne kopler frafall og gjennomstrømning til kvalitetsbegrepet, vil man innenfor akademia gjerne vektlegge mer innholdsmessige dimensjoner, som for eksempel kunnskapstilegnelse og evne til selvstendige vurderinger hos studentene.

– For å si det litt enkelt er kvalitetsbegrepet blitt demokratisert, forklarer Stensaker. Mens vurdering av kvalitet tidligere var ansett som et eksklusivt anliggende for vitenskapelige ansatte, så er det i dag også mange utenfor akademia som føler seg berettiget til å mene noe om kvalitet i høyere utdanning. Dette utfordrer perspektivene til de som jobber i sektoren. Det oppstår spenninger og det mobiliserer motkrefter.

Kvaliteten på norsk høyere utdanning i dag

Stensaker mener at oppfatningen som har festet seg i media, er at det er store kvalitetsutfordringer i norsk høyere utdanning. Men samtidig er tre av fire studenter stort sett fornøyde med den utdanning de går på.

– At studentene stort sett er fornøyde, betyr likevel ikke at det ikke er rom for kvalitetsforbedringer, mener Stensaker. Det er bare det at det ikke finnes noen magisk medisin.

Studentsentrerte undervisningsformer

Et av virkemidlene er mer studentsentrerte undervisningsformer. Stortingsmeldingen er opptatt av dette.

Med studentsentrerte undervisningsformer mener vi alt fra seminarer, prosjektbasert læring, problembasert læring, case-basert læring, simuleringsøvelser, feltarbeid, mappevurdering, online aktiviteter, mm. Ganske kompliserte opplegg, og et godt stykke unna den tradisjonelle universitetsforelesningen.

– Forskning viser imidlertid at studentaktive læringsformer er noe som må læres, poengterer Stensaker. Det er arbeidsformer som krever mye av studentene og som kan utfordre dem både personlig og akademisk. Det er med andre ord ikke bare å igangsette disse aktivitetsformene helt ukritisk. Det må settes av både tid og ressurser til omlegging av læringsformene hvis man skal lykkes.

Stensaker er også tydelig på at de studentsentrerte undervisningsformene må være rammet inn av en god design på studieprogrammet/emnet, og det må være tenkt nøye på hvilke aktiviteter som både skal kjennetegne undervisning og vurdering.

– Rådet vårt er at man kanskje skal tenke enklere omkring både program og kursdesign for å unngå for stor kompleksitet for både studenter og ansatte, og at man tydelig formidler formålet med de aktivitetene studentene skal engasjeres i. Hvilke ferdigheter er det som bør prioriteres i enkelte kurs, og i hvilken rekkefølge er det naturlig å bygge disse ferdighetene? Er vi tydelige i våre forventninger til hva studentene skal gjøre, og hva de skal testes på i vurdering og eksamen? Hvilke aktiviteter er det vi tenker vil hjelpe studentene med å bli kritiske og selvstendige?

Digitalisering

I rapporten "Pathways to Quality in Higher Education", i samarbeid med NIFU, viser dere at studentene gjennomgående ser ut til å foretrekke andre sosiale medier og teknologier for å samarbeide, framfor de arenaene som tilbys i emnet eller studieprogrammet. For eksempel viser dere til at studenter i et av kursene dere så på dannet Facebook-grupper og brukte Google Docs når de skulle samarbeide om oppgaver. Selv i det nettbaserte kurset dere viser til i rapporten syntes studentene å foretrekke andre sosiale medier enn det kurset la opp til for å dele ressurser, stille spørsmål og diskutere problemer knyttet til læringsarbeidet Hva sier dette deg?

– Det er i hvert fall stor digitaliseringsoppmerksomhet der ute. Og teknologi er allerede bakt inn i mye. Men det er dessverre slik at mye av teknologibruken fremdeles er relativt primitiv. Det blir fort bare løsninger for innlevering av studentoppgaver, for å lette kommunikasjonen mellom studenter og ansatte, osv. Eller at man leverer et elektronisk dokument i stedet for å skrive med penn og papir på eksamen. Vi mener at hvis digitaliseringen skal fungere, så bør den rammes inn av de læringsmålene som er satt opp og aller helst være en integrert del av de undervisning- og læringsformene man legger opp til. Hvis ikke blir det fort digitalisering for digitaliseringens skyld, og det er vi ikke tjent med, sier Stensaker.

Veien videre

Stensaker mener at stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning er ganske god på diagnose, men at kulturendringer, slik Bertheussen beskriver det over, ikke bare er noe som enkelt kan designes. Universitetet i Oslo har i høst rullet ut en ny digital læringsplattform – Canvas – som i prinsippet kan bidra til å endre måten undervisning og læring foregår på. Hvorvidt Canvas stimulerer til en slik endring avhenger likevel av svært mange faktorer, påker Stensaker. Kompetanseutvikling, administrativ tilrettelegging, ressurser til fornyingsarbeid, og en mer helhetlig styring av studieprogrammene er bare noen av faktorene som må gjennomtenkes og innpasses i et slikt utviklingsarbeid, understreker Stensaker.

 

Kilder:

Av Ulf Grefsgård
Publisert 8. nov. 2018 14:16 - Sist endret 13. nov. 2018 14:41