Røkenes deltok i samarbeidet mellom skolene og ulike aktører i lokalsamfunnet. I tillegg analyserte hun elevenes muntlige og skriftlige narrativer om handlekraft i bærekraftkrise. Særlig var hun opptatt av hvordan elevene forteller om håp knyttet til klimakrisen.
‒ I elevenes historier blir håp ofte beskrevet som meningsfull handling og noe som bygger på samarbeid, kompromiss, prioritering, tillit til kunnskap, omsorg og teknologisk utvikling, forteller hun.
Fra håpløshet til håp
‒ Håpløshet oppstår når elevene ikke opplever at man kan stole på at samfunnet eller viktige beslutningstakere vil gjøre en stor nok innsats for å motvirke klimakrisen. Når det oppstår håpløshet, har elevene ofte vansker med å uttrykke sine ønsker om å kunne påvirke fremtiden sin på en positiv måte, sier Røkenes.
Hun forteller at elevene har vanskelig for å se hvordan de selv kan gjøre en meningsfull forskjell i bærekraftkrisen.
‒ Når elevene skriver «vi» i sine narrativer, viser dette til et felleskap som er påvirket av politiske og kommersielle aktører som ikke bryr seg om klimakrisen, men også til vansker til å forandre sine forbruksvaner, forteller forskeren.
Samtidig kan elevene identifisere seg med et «vi» som ønsker mer handling, og vise til samarbeid mellom skolen og aktører i lokalsamfunnet. I disse fortellingene opplevde elevene at de fikk et større handlingsrom.
‒ En elev som deltok i en gruppe som utforsket forbruk av plast sa: «Nå fikk vi lage et tiltak og se grundig på det og utvikle noe ut fra det», sier Røkenes.
– Når elevene sier klart fra om hvorfor de og unge generelt sett bryr seg om miljøet og klimakrisen, kommer en motstand mot individualismen til syne gjennom følelser og argumenter, fortsetter hun.
En elev påpekte at «vi må stemme på de som vil skape endring og et mer bærekraftig samfunn (…) det er vi som må påvirke dem, vi må demonstrere hvorfor det er galt å forurense så mye. Det er opp til oss og hele samfunnet å påvirke politikerne».
Skole i verden
Røkenes` avhandling er en del av det avsluttede prosjektet Science Education for Action and Engagement towards Sustainability (SEAS). Prosjektet hadde som mål å gjøre skolelever, lærere og lokalsamfunn i stand til å samarbeide om store samfunnsutfordringer knyttet til klima og bærekraft.
I SEAS-prosjektet jobbet realfagslærere og aktører utenfor skolen sammen for å redusere CO2-utslipp.
– Vi har sett på hvordan vi kan utvikle læreplaner der skoler og lokalsamfunn samarbeider om å gi elevene muligheter til å utforske ulike løsninger, sier Røkenes.
Et sentralt begrep i hennes forskning er «skole i verden» (norsk oversettelse av den engelske betegnelsen «Open Schooling»).
‒ Ved å bygge fellesskap for samarbeid har skole i verden et potensial til å gjøre det lettere for skoler, lærere og elever å jobbe sammen med personer fra ulike samfunnsområder, slik som forskningsmiljøer, bedrifter, organisasjoner og offentlige instanser, sier hun.
– Krever en del forarbeid
Røkenes forteller at det er hensiktsmessig å la elevene samarbeide med ulike aktører i organisasjoner, men at det krever en del forarbeid.
– Å skape slike relasjoner krever nøye planlegging, slik at elever får reelle læringsmuligheter. Dette innebærer å ha godt organiserte team som setter klare forventninger og blir enige om hvordan elevenes læring best kan støttes, forteller Røkenes.
Hun trekker frem at å snakke med elevene var en vesentlig del av dette samarbeidet.
– Vi diskuterte hvilke konklusjoner vi kunne trekke ut fra samtaler med elever og lærere i samarbeidsprosessen, og slik fant vi måter å knytte perspektiver sammen på. Samarbeid mellom skoler og eksterne aktører viser hvor viktig skolens arbeid er, og hvor positive ringvirkninger dette arbeidet kan ha for dagens og fremtidens samfunn, sier Røkenes avslutningsvis.
Les mer
- Les om et eksempel på samarbeidsprosjekt: Håpets katedral
- Forskningsaktuelt: Natur- og klimakrisen: Oslo-elever inn i tretti bedrifter for å studere klimarisiko