Forestillingen om et normalt studentliv
Det første som forsvant var forestillingen om et «normalt studentliv». Studiearenaer ble ustabile og uforutsigbare. Noen studenter fulgte undervisningen fra hjemmene sine, fra gata, telt eller bomberom – hvis det var strøm og mulig å koble seg til internett. Jeg kunne ikke lenger ta for gitt at de hadde mulighet til å jobbe med oppgaver fra dag til dag.
En helt spesiell type fleksibilitet
Grunnleggende forutsetninger som et sted å være, strøm, internettilgang og tid til å studere var rett og slett ikke tilgjengelig for dem på en forutsigbar måte. Dette tvang frem en spesiell type fleksibilitet. Jeg måtte tilpasse meg til når studentene faktisk hadde muligheten til å være studenter. Jeg ønsket å være tilgjengelig når de hadde muligheten. Så jeg begynte å lage korte og konsise videoer med faglig innhold, ikke mer enn 15–20 minutter, og la dem ut på YouTube.
Videoene måtte være korte nok til å kunne sees i en kort periode med tilgang til strøm og internett, før forbindelsen forsvant. Jeg la ofte også ut forelesningsteksten digitalt slik at de som mistet nettilgangen kunne lese teksten der de var, kanskje på en mobiltelefon med dårlig dekning.
Asmaa N. Abusamra og fleksibel utdanning
- Asmaa N. Abusamra er førsteamanuensis i utdanningsledelse, forsker og spesialist på høyere utdanningsreformer.
- Hun arbeider for tiden som forsker i Norge, og har tidligere hatt akademiske lederroller ved University College of Applied Sciences i Gaza, hvor hun ledet strategiske utdanningsinitiativer og internasjonale samarbeid.
- Hennes forskning fokuserer blant annet på reformer av høyere utdanning, organisasjonsendring, KI-drevet ledelse og læreplaninnovasjon.
- Abusamra er én av flere forskere tilknyttet den nyetablerte utdanningsgruppen HybriFlex.
- Her samarbeider undervisere i høyere utdanning om å utforske og videreutvikle kvaliteten på hybride og fleksible undervisningsformer, med nedslagsfelt både lokalt og globalt.
«Stopp- gjør noe- gjenoppta»
Etter hvert utviklet jeg en enkel struktur som jeg brukte med videoene: «STOPP – gjør noe – gjenoppta». Studentene kunne stoppe videoen, gjøre en kort oppgave i sitt eget tempo, reflektere individuelt eller sammen med andre hvis de hadde medstudenter i nærheten, og deretter starte videoen på nytt. Denne rytmen gjorde det mulig å jobbe akademisk selv i svært turbulente miljøer – mellom sirener, strømbrudd og konstante avbrudd.
Tilhørighet i krigstider
– Jeg innså at fleksibilitet ikke bare handlet om tid og teknologi, men også om relasjoner og tilhørighet.
Studentene bar på traumer, tap og frykt. Før jeg kunne tenke på læringsmål og vurdering, måtte jeg skape et trygt rammeverk. Så trygt som det er mulig å oppnå i en krigssituasjon. Jeg følte et mellommenneskelig ansvar: å se dem som mennesker før jeg så dem som studenter, og å utforme undervisningen slik at de kunne føle en form for tilhørighet, både til hverandre og til læringsfellesskapet, selv når de var fysisk spredt.
For å bygge dette fellesskapet brukte jeg verktøy som WhatsApp-grupper og Google Classroom. I WhatsApp kunne de dele små glimt av sin hverdag, korte refleksjoner og spørsmål til hverandre. Noen ganger til og med bare et tegn på liv.
Fleksibilitet ble helt avgjørende
Samtidig la jeg til rette for digitale møter når det var mulig, men de måtte være korte, målrettede og ekstremt fleksible. Jeg visste aldri hvor lenge strømmen eller internettilgangen ville være tilgjengelig. Stilt overfor denne virkeligheten ble ett spørsmål viktigere enn alle andre: «Hva er enklest for deg?»
I stedet for å forvente at studentene skulle tilpasse seg planen min, måtte jeg tilpasse undervisningen til deres faktiske situasjon og psykologiske belastning. Fleksibilitet ble en forutsetning for at utdanning i det hele tatt skulle være mulig.
Krevende med vurdering
Vurdering viste seg å være en av de største utfordringene. Tradisjonelle vurderingsformer forutsatte stabilitet. Tid, ro, teknisk infrastruktur. Jeg måtte tenke annerledes og initierte korte digitale møter med klare læringsmål, der studentene kunne demonstrere relevant kompetanse på få minutter.
Noen ganger sendte de meg videoer der de demonstrerte hva de hadde lært i sin egen praksis – i et provisorisk klasserom, i et hjem eller et telt.
– Hver vurderingssituasjon måtte skreddersys til hva som faktisk var mulig.
Samskaping under utstabile forhold
For å støtte studentenes engasjement og samskaping brukte jeg flere digitale verktøy som Mentimeter, Padlet, Quizlet og Edpuzzle. Disse verktøyene gjorde det mulig å variere aktivitetene, og la studentene bidra selv om de bare hadde korte, sporadiske muligheter til å være online. På denne måten prøvde jeg å legge til rette for effektiv samskaping i undervisningen, selv under de mest ustabile forholdene.
Gjennom alt dette ble jeg stadig minnet på at konteksten studentene befinner seg i er avgjørende for hvordan vi kan og bør undervise. I krigssoner er fleksibilitet ikke bare et spørsmål om pedagogisk metode, men tilpasning til at studentenes liv blir forstyrret av uforutsette hendelser, tap og frykt.
Fleksibiliteten jeg har måttet utvikle handler om:
- å gi slipp på kontroll over faste tider og rom
- å være tilgjengelig når studentene faktisk har mulighet
- å spørre «Hva er enklest for deg?» og la svaret bestemme undervisningsdesignet
- å strebe etter sosioemosjonell trygghet
- å tenke kreativt rundt vurdering og dokumentasjon av kompetanse i en kaotisk virkelighet
Denne historien om undervisning i Gaza er derfor ikke bare en historie om digitale verktøy og alternative undervisningsmetoder, men om en grunnleggende omstrukturering av lærerrollen. Fra å håndtere en forutsigbar undervisningssituasjon, til å følge studentene inn i en virkelighet preget av krig, og fortsatt forsøke å skape rom for læring, mestring og tilhørighet.
Andre språk
Denne aktueltsaken er også tilgjengelig i engelsk versjon.