En versjon av saken er publisert ble først publisert på forskning.no
Du har kanskje opplevd at det er lettere å snakke med barnehagebarn om en hendelse som skjer her og nå, enn ting som skjedde i går. Da kan du peke på det du snakker om, og forsikre deg om at barnet forstår. Slike her-og-nå-samtaler kalles kontekstualisert språk. Vi bruker språket om selve konteksten vi er i.
Kontekstualisert språk er spesielt viktig på et tidlig tidspunkt i språkutviklingen, når barnet skal lære sine første ord. Da er det stor hjelp i å både høre ordet og se tingen eller handlingen det representerer. For eksempel «Se, en buss!» eller «Oi, ballen spretter!».
Etter hvert vil barnet nå et stadium hvor de ikke lenger trenger den visuelle støtten som ligger i omgivelsene. Barnet kan da bruke språket som sin egen kontekst og snakke om hendelser som ikke skjer her og nå. Dette kalles dekontekstualisert språk. Nå er barna klare for større språklige utfordringer.
Vi gir barn viktige erfaringer med mer komplekst språk når vi inviterer barn inn i dekontekstualiserte samtaler. Dermed er vi med på å berike barnas språkmiljø.
Ellen Brinchmann er førsteamanuensis ved Institutt for spesialpedagogikk, og er særlig interessert i kommunikasjon og samspill i barnehagealder. Hun har sammen med sine forskerkolleger Hanne Røe-Indregård, Jannicke Karlsen, Stefan Schauber og Bente Hagtvet undersøkt samtaler mellom barn og barnehagelærere.
De var nysgjerrige på de språklige erfaringene som barn får gjennom deltakelse i kontekstualiserte og dekontekstualiserte samtaler.
Hva skjer med språket når vi snakker om noe vi ikke kan se?
Brinchmann er opptatt av det dekonstekstualiserte språket hos barn:
Vi ba henne forklare med sitt forskerblikk hva forskjellen mellom kontekstualisert- og dekontekstualisert språk er:
– Forskjellen mellom kontekstualisert og dekontekstualisert språk handler i bunn og grunn om hvorvidt man kan observere det man snakker om eller ikke, presiserer Brinchmann.
Hun utvider:
- Kontekstualisert språk bruker vi når vi snakker om en hendelse som skjer her og nå eller fysiske ting man kan se, ta eller føle på - personer eller ting som er til stede i rommet - og så videre.
- Dekontekstualisert språk bruker vi derimot når vi snakker om noe uobserverbart - en opplevelse man hadde forrige uke, planer for sommerferien, personer som ikke er til stede, en drøm man har hatt, eller en fantasiverden man skaper. Altså, det dreier seg om mer abstrakte samtaler om alt som vi ikke kan se, ta eller føle på, eller som eksisterer eller skjer «der og da».
Og så kommer hun til poenget, hva som skjer når vi bruker et språk som går utover “her-og-nå”:
– Når vi snakker om noe vi ikke kan se, blir vi tvunget til å formulere oss mer presist. Resultatene våre viste at det skjedde noe med språket til både barnehagelærerne og barna. Språket ble rett og slett mer komplekst. Setningene blir lengre, grammatikken mer avansert og de brukte flere innholdsord.
Innholdsord er ord med selvstendig betydningsinnhold, altså ord som viser til gjenstander, handlinger eller egenskaper, slik som «dame», «hoppe» og «tålmodig». Enkelt sagt, er det disse ordene som bidrar til å bygge barns ordforråd.
Forskerne sammenlignet språket i forskjellige aktiviteter
Forskerne filmet 38 barn, som gikk siste året i barnehagen. Filmene var fra tre ulike samspillsituasjoner i en-til-en aktivitet med en barnehagelærer: samtaler under boklesing, samtaler rundt bildekort, og samtaler i en lekeaktivitet.
– Dette er aktiviteter som inviterer til samtaler om forhold “her-og-nå”, så vel som “der-og-da», forteller Brinchmann.
Ved analysen av datamaterialet så forskerne spesielt på lingvistisk kompleksitet, eller hvor «rikt» språket var, både hos barnet, og barnehagelæreren. Forskerne sammenlignet deretter det kontekstualiserte språket med det dekontekstualisert språket.
– Vi fant at det dekontekstualiserte språket var rikere enn det kontekstualiserte språket i alle aktivitetene, sier Hanne Røe-Indregård, som skrev doktorgraden sin på denne forskningen.
Boklesing og samtaler rundt bildekort ga høyest språklig kompleksitet
Resultatene viste også at både det dekontekstualiserte og kontekstualiserte språket var mest komplekst ved boklesing og i samtaler rundt bildekort.
– Resultatene våre samsvarer med funn fra annen forskning på voksen-barn samtaler som viser at nettopp boklesing og samtaler rundt kort inviterer til bruk av mer komplekst språk, forklarer Røe-Indregård.
Konklusjonen er at dekontekstualiserte samtaler kan bidra til å fremme bruk av mer komplekst språk hos både voksne og barn.
– Tidligere forskning har vist at bruk av dekontekstualisert språk kan bidra positivt til barns språkutvikling. Våre funn kan være med på å forklare hvorfor. Barn får tilgang til et rikere språk, og får anledning til å øve seg på det også, avslutter Brinchmann.
Røe-Indregård legger til at det mer komplekse dekontekstualiserte språket ligner mer på det språket som barn senere møter i skriftspråket.
– Tidligere forskning viser at barns erfaringer med dekontekstualisert språk kan bidra til å lette overgangen til et mer akademisk «skolespråk».
Kilde:
Ellen Irén Brinchmann, Hanne Røe-Indregård, Jannicke Karlsen, Stefan Kilian Schauber, Bente Eriksen Hagtvet (2023): The linguistic complexity of adult and child contextualized and decontextualized talk. I: Child Development. Open Access: The linguistic complexity of adult and child contextualized and decontextualized talk - Brinchmann - 2023 - Child Development - Wiley Online Library