– Overrasket. Forundret.
Det var Terje Ogdens første reaksjon da han fikk vite at han skulle motta Jonasprisen 2026.
Så kom stoltheten og gleden. Men også nysgjerrigheten.
– Jeg søkte raskt på Wikipedia for å finne ut hva dette var for noe, forteller Ogden.
Det tok ikke lang tid før han kjente seg igjen i prisen.
Jonasprisen ble etablert i 1986 av Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Prisen har sitt navn etter Jens Bjørneboes roman Jonas fra 1957, og skal løfte fram personer som arbeider for et mer inkluderende samfunn og for at menneskelig variasjon og personlige særtrekk skal ses som en berikelse, ikke et problem.
– Det kan jeg identifisere meg med, sier Ogden.
Har jobbet med dem som lett faller utenfor
Terje Ogden startet yrkeslivet som lærer og rektor ved Miljøhjemskolen i Oslo kommune i 1971. Senere har han hatt en lang karriere som forsker, professor, fag- og forskningsleder og formidler.
Han har blant annet ledet Barnevernets utviklingssenter, vært forsker og daglig leder for Atferdsprosjektet ved UiO og forskningsdirektør ved Atferdssenteret og NUBU.
Gjennom flere tiår har han vært en tydelig stemme for inkludering og tilrettelegging i skolen. Han har særlig arbeidet med barn og unge med atferdsvansker og sammensatte utfordringer.
– Blant elever som strever i skolen, finnes det noen som skolen har vanskelig for å mestre, men som også mangler støttespillere og interessegrupper, sier Ogden.
Han peker på at mange barn med funksjonshemninger og lærevansker har organisasjoner og støttegrupper som kjemper for deres sak.
– Men ingen taler de atferdsvanskelige elevenes sak.
Det er nettopp denne elevgruppen han har viet en stor del av sitt faglige arbeid til.
– Det må gå an å gjøre skolen bedre
Ogdens engasjement for skolen startet lenge før han ble forsker.
Selv om han beskriver seg selv som tradisjonelt «skoleflink», opplevde han at skolen manglet tilknytning til og relevans for livet han levde som barn og ungdom.
– Det var en skole på de skoleflinkes premisser, mens de skoleflinke ofte bekymret seg for de som ikke fant seg til rette, sier han.
Som lærer møtte han elever som gjorde inntrykk.
– Alle elevene jeg møtte i årene som lærer har satt sitt avtrykk, sier Ogden.
Noen har han fortsatt kontakt med. Andre forsvant etter skolegangen. Enkelte døde i ung alder.
Møtene med elevene ble også viktige for forskeren han senere skulle bli.
– Mine erfaringer og opplevelser som lærer har vært avgjørende for min rolle som forsker, sier han.
Han ble særlig opptatt av hva som kunne forebygge eller redusere utagerende og konfronterende atferd. Forskningen hans har blant annet rettet oppmerksomheten mot emosjonell kontroll og sosial kompetanse, og mot hva skolen kan gjøre for å støtte elevenes sosiale og emosjonelle utvikling.
Forskning som faktisk tas i bruk
Juryen trekker nettopp fram koblingen mellom forskning og praksis som et særtrekk ved Ogdens arbeid.
I begrunnelsen heter det at han har bidratt til å bygge bro mellom forskning og praksis, og gjort avansert kunnskap tilgjengelig for blant andre lærere, barnehagelærere, PP-tjenesten, barnevern og helsevesen.
Juryen framhever også hans arbeid med forskningsbaserte tiltak, tidlig innsats, sosial kompetanse og trygge og støttende læringsmiljøer.
– Som forsker har jeg hatt fokus på praksisrelevant forskning om hva som kan bidra til bedre tilpasning og tilrettelegging av skolegangen for disse elevene, sier Ogden.
Han har lagt stor vekt på å formidle forskningsresultater til dem som arbeider tett på barn og unge.
Juryen beskriver dette som en kombinasjon av faglig tyngde og praktisk relevans: Ogden har ikke bare produsert forskning, men også arbeidet for at den skal tas i bruk i praksisfeltet.
Bekymret for økt segregering
Etter mer enn 50 år i skole- og forskningsfeltet, mener Ogden at mye har blitt bedre.
Men ikke alt.
– Både ja, og nei, svarer han på spørsmålet om skolen har blitt mer inkluderende siden han startet som lærer i 1971.
Holdningene og forventningene til elever har endret seg. Prinsippet om fellesskolen og betydningen av gode relasjoner mellom elever og lærere har fått gjennomslag.
Samtidig mener han at det har vært vanskeligere å få de gode intensjonene til å fungere i praksis.
– Manglende implementering av reformer, planer og mål har bremset innsatsen for inkludering av de vanskelige elevene, sier han.
Ogden er særlig bekymret for en økende segregering i skolen.
Han peker blant annet på økt bruk av permanente klasser og alternative opplæringsarenaer for elever med atferdsvansker.
– Mye tyder på at tendensen til å segregere de vanskelige elevene, øker i skolen, sier Ogden.
Vil ha mer kunnskapsbasert praksis
For Ogden handler inkludering ikke bare om gode intensjoner. Det handler også om kunnskap om hva som faktisk virker.
– Jeg håper at Jonasprisen vil bidra til økt oppmerksomhet om arbeidet for en kunnskapsbasert fellesskole som bygger på forskning og dokumentert erfaring, sier han.
Han mener nye organiseringsformer og metoder bør testes systematisk, blant annet gjennom kontrollerte evalueringsstudier.
Ogden er også kritisk til en utvikling der atferdsvansker i økende grad forstås som en nevrobiologisk eller individuell utfordring.
– Jeg etterlyser et bredere blikk på hvordan miljø, relasjoner og skolen selv påvirker også disse elevenes læring og utvikling.
Et råd til lærere
Hva vil han så si til en nyutdannet lærer som møter en elev som «ingen får til»?
Svaret er kort:
– Prøv alt du kan om kunnskapsbasert praksis og gjør mer av det som fungerer best!
Det er også en god oppsummering av mye av arbeidet Ogden selv har stått for gjennom et langt forskerliv.
Juryen beskriver Jonasprisvinnerens innsats som en målrettet innsats for å sikre at sårbare barn møtes med «kunnskap, struktur, varme og systematisk støtte».
Vi gratulerer Terje Ogden med en velfortjent Jonasprisen 2026.