Forskerprofilen: Mellom håp og håpløshet

Som mangeårig lærer har han lenge vært interessert i sammenhenger mellom samfunnsverdier og dannelse i skolen. Nå er Ole Andreas Kvamme spesielt opptatt av koblingen mellom verdier og klimakrisen.

– Miljøetiske verdier handler om å beskytte livet på jorda i dag og i fremtiden, med vekt på både menneskelig liv og naturen, økosystemer, biologisk mangfold, ja, kort sagt, livet også utover det menneskelige, forklarer Kvamme.

Ole Andreas Kvamme
Ole Andreas Kvamme (foto: Shane Colvin/UiO).

Angår barn og unges framtid

Etter en periode som universitetslektor og stipendiat ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning skal Kvamme nå disputere på et arbeid innen nettopp miljøetiske verdier og etikkundervisning i skolen. Verdiene er formulert av FN og står sentralt i bærekraftagendaen. Utdanningssektoren forstås her som en nøkkel til bærekraftige samfunn.

Men skal dette tolkes som at skolen og elevene får hele ansvaret for å løse problemene vi står overfor?

– Vi trenger alle støtte fra samfunnsstrukturene for å kunne leve bærekraftige liv. Elever utgjør ikke noe unntak. Enkeltmenneskets ansvar er viktig, poengterer Kvamme, men utfordringene er både etiske og politiske, og de angår svært konkret barn og unges liv og framtid.

Pedagogikkens normative forestillinger

Kvamme er utdannet teolog, og fremhever at teologi, i likhet med pedagogikk, er grunnleggende tverrfaglig. I tillegg er de også normative vitenskaper, men på ulike måter:

Teologi er tradisjonelt forankret i bestemte religioner, hos oss luthersk kristendom, mens pedagogikken forholder seg til et allment rom. I skolen er også de fagene som utforsker religion og livssyn, som KRLE og religion og etikk, sekulære fag.

– Skolens oppgave er ikke å oppdra elevene til en bestemt tro, men likevel involverer pedagogikk og didaktikk en rekke normative forestillinger. Det dreier seg om alt fra skolens samfunnsmandat og læreres profesjonsutøvelse til kriterier for kvalitet.

Innenfor både forskning og undervisning er det viktig å kritisk undersøke hvilken betydning og funksjon slike normative føringer har, fremhever Kvamme:

– Jeg er opptatt av at blikket jeg som forsker retter mot materialet jeg arbeider med, er preget av den historiske konteksten jeg er en del av. Blikket kan åpne opp materialet, men utgjør alltid også en begrensning. Derfor er det nødvendig å være både undersøkende og selvkritisk.

I avhandlingen anvender han et slikt blikk både på tekster og sosiale fenomener som klasseromsundervisning og er særlig opptatt av å få fram elevstemmene.

Håp og håpløshet

Hvordan greier han å opprettholde et engasjement i møte med en tilsynelatende håpløs oppgave som klimakrisen?

– Jeg tror de fleste som arbeider innenfor dette feltet kan oppleve svingninger mellom håp og håpløshet. Det er en kjensgjerning at vitale områder som klima lenge ikke har vært politisk prioritert, og at det fortsatt gjøres altfor lite.

Samtidig er jo dette et allment felt som angår enhver, ikke bare forskningen. Forskere kan her være like interessert i å undersøke motstand mot endring både individuelt og institusjonelt som at endring finner sted.

– Det gror også fram en rekke initiativer nå knyttet til sirkulær økonomi og enklere liv, der læringsprosesser i samfunnet kanskje er enda viktigere enn det elevene gjør på skolen. Det er mange unge som engasjerer seg, masse kreativt arbeid i omløp, og klimakrisen har klatret oppover på den politiske dagsorden, påpeker forskeren.

Skole i verden

Kvamme legger vekt på at fellesverdiene han har arbeidet med, har en forankring i hverdagsliv slik det leves lokalt, og trekker frem prosjekter som Science Education for Action and Engagement towards Sustainability (SEAS), der ett av hovedformålene er å legge til rette for at skolen skal samarbeide med ulike aktører i lokalmiljøet, og stimulere til aktiv deltagelse fra elevene.

I den siste delen av avhandlingen har han tatt steget ut i den internasjonale konteksten ved å studere Greta Thunbergs taler knyttet til skolestreikene for klimaet, som overskrider rammene for den ordinære undervisningen.

– ­Det er interessant å se hvor tydelig Thunberg knytter an til FN-agendaen og særlig Parisavtalen fra 2015 som følger opp Klimakonvensjonen fra 1992. Men Parisavtalen er jo som kjent svak når det gjelder å ansvarliggjøre medlemslandene, fremhever forskeren.

Det er fellesverdiene formulert i forordet til Parisavtalen som Thunberg appellerer til, ikke minst at fremtidige generasjoner har krav på beskyttelse i henhold til Klimakonvensjonen.

Dette skaper en ny dynamikk, sier Kvamme:

– I skolestreikene for klimaet er disse kosmopolitiske verdiene noe barn og unge tar eierskap i og bruker politisk.

Forskeren har brukt mye tid på å sette seg inn i de utfordringene vi står overfor som verdenssamfunn i tiden som kommer. Men hva vil tiden bringe for Kvamme?

– Jeg håper å få arbeidet videre med hva den økologiske krisen og klimakrisen betyr for forståelsen av pedagogikkens oppgaver. Samtidig blir det også interessant å helt konkret følge hva som skjer når bærekraftig utvikling nå er innført som tverrfaglig tema i norsk skole og blir tatt opp av skoler, lærere og elever, avslutter han.

Av Magnus Heie, forskningsformidler, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning
Publisert 29. apr. 2020 11:53 - Sist endret 2. juni 2020 14:04