Innsatsen til adoptivfamilier bør styrkes i den første tiden etter at barnet er adoptert

Mange adoptivforeldre overlates til seg selv, når de egentlig trenger veiledning fra fagfolk i hvordan de skal samspille med sitt nye barn.

Barn leker med byggeklosser med mor

− Barns tidlige interaksjon og samspill med foreldrene er viktig for deres evne til å forme trygge og gode relasjoner. Et godt samspill legger grunnlaget for følelsesmessig, sosial og kognitiv utvikling, sier Monica Dalen, professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Saken ble først publisert på forskning.no

Barns tidlige samspill med sine foreldre betyr mye for deres utvikling og evne til å knytte seg til andre mennesker. For de fleste barn starter dette samspillet umiddelbart etter fødsel, men ikke for internasjonalt adopterte barn. De fleste av disse barna kommer til Norge etter spebarnstiden. Hva betyr det for forholdet mellom mor og barn?

Tidligere forskning har vist at adopterte barn oftere utvikler atferdsproblemer, sammenlignet med ikke-adopterte barn.

− Derfor er det uheldig at adoptivforeldre ikke får nødvendig veiledning i hvordan de skal hjelpe sitt barn å utvikle nære og trygge bånd.

Dette sier Monica Dalen, som er professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk (ISP), Universitetet i Oslo. Hun og flere andre forskere ved ISP og Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) har studert kvaliteten på samspillet mellom mor og barn ved to års alder i adoptivfamilier og i biologiske familier.

− Barns tidlige interaksjon og samspill med foreldrene er viktig for deres evne til å forme trygge og gode relasjoner, noe som legger grunnlaget for følelsesmessig, sosial og kognitiv utvikling, forklarer Dalen.

Forskerne filmet samspillet mellom barn og mor

Portrettfoto av Monica Dalen
Monica Dalen, professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. (Foto: Shane Colvin / UiO)

Dalen og hennes forskerteam videofilmet samspillet mellom adoptivbarna og mødrene under lek. Det samme opplegget ble gjennomført i biologiske familier ved NUBU. Totalt ble 887 biologiske mødre og barn, og 84 adoptivmødre og barn filmet og analysert

Det var noe forskjell i mødrenes bakgrunn: adoptivmødrene var gjennomsnittlig noe eldre enn de biologiske mødrene og hadde også høyere utdanning enn de biologiske mødrene. Men begge gruppene ble observert på nøyaktig samme måte og barna var alle to år gamle på observasjonstidspunktet.  

− Det var viktig for oss å undersøke både frilek og mer voksenstyrt lek, fordi vi ville se om kvaliteten på samspillet så annerledes ut i frilek kontra voksenstyrt lek, sier Dalen.

Aktiviteten som ble filmet foregikk slik:

  1. Barnet skulle leke fritt og ustrukturert i fire minutter med noen på forhånd utvalgte leker.
  2. Barnet fikk et puslespill og byggeklosser, som mor og barn skulle samspille med. Mor fikk instrukser om å hjelpe barnet å legge puslespillet i tre minutter, og å hjelpe til å bygge med klossene i tre minutter. Disse lekene var ment å være litt vanskelige for en toåring å klare uten bistand og krevde derfor samspill med mor.

Adoptivmødre er gode på å tolke sitt barns reaksjoner

I forkant hadde forskerne en hypotese om at adoptivmødrene ville vise generelt mindre sensitivitet og respondere mindre på barnas signaler sammenlignet med de biologiske mødrene.

− Det var naturlig å tenke slik, da adoptivforeldrene hadde tilbrakt kortere tid med barna sine enn de biologiske mødrene hadde, og derved kanskje ikke var blitt kjent med barnets signaler ennå, forklarer Dalen.

Men de ble overrasket:

− Vi fant at adoptivmødre møtte barnas reaksjoner på en like sensitiv måte som biologiske mødre. Dette tolker vi dithen at adoptivforeldre er opptatt av å skape gode relasjoner til sine barn og derved blir veldig flinke til å se etter sitt barns signaler, sier Dalen.

Adoptivforeldre er kanskje mer usikre i samspillet med sitt barn

Forskerne fant noen viktige forskjeller i samspillet mellom adoptivmødre og barn sammenlignet med biologiske mødre og barn:

Adoptivmødrene smilte sjeldnere til barnet, roste barnet i mindre grad, ga sjeldnere uttrykk for entusiasme, og var mindre fysisk nær barnet, sammenlignet med de biologiske mødrene.

− Et slikt funn kan høres lite positivt ut for mødrene det gjelder. Men vi tolker disse resultatene som et tegn på at adoptivmødrene kanskje bare var mer usikre i samspillet. Og det er jo naturlig fordi de kjenner barna sine mindre, presiserer Dalen.

Dalen forklarer dette nærmere:

Adoptivbarna som ble observert i denne studien hadde bodd med sine foreldre i gjennomsnitt i 12,7 måneder, mens de biologiske barna hadde bodd med sine foreldre i 24 måneder.

Adoptivmødre møtte barnas reaksjoner på en like sensitiv måte som biologiske mødre

Da forskerne studerte samspill under frilek, kontra voksenstyrt lek, var det også noen forskjeller mellom mødrene.

De biologiske mødrene lot barna leke mer fritt uten innblanding under frilek. Adoptivmødrene grep mer aktivt inn i frileken.

− Dette kan være nok et tegn på at adoptivmødrene var mer usikre på hvordan de skal forholde seg i en slik ustrukturert situasjon. Og det er kanskje naturlig. De biologiske mødrene kjenner sine barn bedre og det kan bidra til at de slapper litt mer av og lar barnet leke fritt uten innblanding, påpeker Dalen.

Og legger til:

− De internasjonalt adopterte toåringene som har tilbragt mye tid på barnehjem og lignende institusjoner, har naturlig nok mindre erfaring med fri lek enn de biologiske barna, og derved også færre muligheter til en slik interaksjon mellom mor og barn. Forskerne observerte også at adoptivbarna sjeldnere tok initiativ til kontakt med mor under frilek.

Det at barnet er litt mer passivt og usikker i leken, gjør at adoptivmødrene følte et behov for å gripe oftere inn i leken for å hjelpe barnet når de ser at barnet ikke helt vet hva det skal gjøre med alle lekene.

Vi må støtte adoptivfamiliene også etter at adopsjonsprosessen er over

Observasjonene fra studien kan tyde på at båndene mellom adoptivbarn og deres mødre naturlig nok ikke er helt ferdig utviklet i toårsalderen. I denne overgangsfasen kan barnet føle seg usikker på hvordan det skal oppføre seg i ulike situasjoner og det kan føre til noe passiv oppførsel, som igjen kan føre til mer innblanding i leken fra adoptivmødrene, slik forskerne observerte. 

Barns tidlige interaksjon og samspill med foreldrene er viktig for deres evne til å forme trygge og gode relasjoner

Studien viser at det er viktig å gi adoptivmødre støtte i den tidlige fasen hvor de relasjonelle båndene mellom mor og barn formes. De trenger ikke bare støtte før barnet kommer til familien, men også i den første tiden etter at barnet er adoptert oppfordrer Dalen:

− På bakgrunn av vår forskning anbefaler jeg sterkt at innsatsen til adoptivfamilier styrkes den første tiden etter at barnet er adoptert, slik at foreldrene får faglig veiledning og støtte. Dette vil kunne styrke tilknyttingen mellom mor og barn, og man vil også kunne fange opp barn som strever, og sette inn adekvate tiltak tidlig.

Kilde

Monica Dalen, Kristin Berg Nordahl, Kristin Vonheim, Harald Janson og Ane Nærde (2020): Mother–Child Interaction in Families With Internationally Adopted Children and Families With Biological Children at Age 2: Similarities and Differences 

Les også Monica Dalens kronikk i Aftenposten Viten

Det er over 20.000 utenlandsadopterte barn i Norge. Hva vet vi egentlig om dem?

Av Katja Evjen og Marika Vartun
Publisert 10. nov. 2021 12:24 - Sist endret 11. nov. 2021 10:23