Forskerprofilen: Et samfunns kvalitet måles på hvor godt vi ivaretar utsatte grupper og deres interesser

– For meg er spesialpedagogisk forskning primært relatert til å kartlegge barn og voksnes livs- og læringsbetingelser, og å utvikle tiltak for å bedre disse livs- og læringsbetingelsene, sier førsteamanuensis Steinar Theie.

Førsteamanuensis Steinar Theie

Førsteamanuensis Steinar Theie har barns sosiale utvikling som sitt fagfelt.

Hva forsker du på?

– For tiden arbeider jeg med tre forskningsprosjekter:

  • Internasjonalt Adopterte Barn på Skolen handler om hvordan utenlandsadopterte barn klarer seg på skolen. Selv om adopsjon av barn fra utlandet har en positiv innflytelse på barns utvikling, kan mange utenlandsadopterte barn være i risikosonen for å utvikle sosiale og kognitive problemer.
  • Muslimske foreldres begrunnelse for og erfaring med skolebytte fra nærskolen til kristne privatskoler handler om hvorfor noen muslimske foreldre velger å flytte barna sine til kristne privatskoler og deres erfaringer med dette byttet. Fokus er integrering, skolebytte og hva som kjennetegner ikke-etniske nordmenn og religion.
  • Elev-lærer-samtaler! handler om hva som karakteriserer elev-lærerdialoger i ungdomskolen og videregående opplæring. Det rettes et særlig fokus på risikoutsatte elevers situasjon, her definert som elever med utagerende og internalisert/innagerende atferd.

– Bred bakgrunn er uvurderlig når man underviser og forsker

Theie forteller om sin mangefasetterte erfaring fra skolen, psykiatrien, PP-tjenesten og universitetet:

– Jeg har jo jobbet på ISP siden 1985 og før dette på ulike arbeidsplasser. I tillegg til min utdanning innenfor spesialpedagogikk har jeg utdanning som førskolelærer. Jeg har derfor erfaring fra arbeid med små barn i barnehage. Etter hvert startet jeg å utdanne meg i spesialpedagogikk og spesialiserte meg på feltet psykososiale vansker. Jeg arbeidet innenfor ulike områder tilknyttet dette fagområdet i psykiatrien, i PP-tjenesten på flere disktrikskontor i Oslo samt andre mindre jobber med barn i ulike aldre. Etter hvert tok jeg Cand.paed.spec. eksamen, som er tidligere hovedfag i spesialpedagogikk.   

– Jeg har altså arbeidet på ISP siden 1985, primært innenfor feltet barn og ungdom med psykososiale vansker og barn sosiale utvikling. Jeg har samarbeidet med mange gode kolleger opp gjennom tidene, og med fagpersoner fra andre miljøer enn ISP. I det siste har barns språkutvikling også vært i fokus.

– Jeg har arbeidet internasjonalt, særlig med implementeringer av inkluderende praksiser. Her vil jeg særlig trekke frem et 5-årig prosjekt i Russland. I tillegg til faglige oppgaver har jeg også vært instituttleder og vært medlem av styret og andre beslutningsorganer ved tidligere Statens Spesiallærerhøgskole og nåværende Institutt for spesialpedagogikk.

Mangfoldig arbeid i spenningsfeltet mellom undervisning og forskning

– Arbeidet mitt nå er relativt mangfoldig. Jeg underviser i flere temaer og er også emneansvarlig for flere emner. God undervisning ved universitetet skal være forskningsbasert. Jeg håper at jeg makter å få til en link mellom den forskningen jeg og andre gjør, og den undervisningen jeg har i forskningsmetode og forskningsetikk. Slik sett er arbeid med undervisning en naturlig del, og konsekvens av, den kunnskapen jeg forsøker å utvikle. Jeg arbeider både med kvantitativ og kvalitativ forskning.

– Prosjektet om utenlandsadopterte barns sosiale og kognitive utvikling er en slags videreutvikling av to prosjekter. En longitudinell undersøkelse hvor utenlandsadopterte barns utvikling er fulgt fra de kom til Norge ved ca. 1 år frem til 3 klasse. Prosjektleder er Monica Dalen. Prosjektet er i en avsluttende dokumentasjonsfase. Det andre prosjektet er også en longitudinell studie av internasjonalt adopterte barns språkutvikling. Prosjektleder er Anne-Lise Rygvold. Det prosjektet som starter opp nå undersøker hvordan det har gått med barn som er adoptert fra Øst-Europa og Russland når de er i tenåringsalder. Det samles inn data fra en spørreundersøkelse fra både foreldrene og ungdommene. Prosjektet er en komparativ studie, hvilket betyr at man sammenligner data fra flere land: Italia, Spania og Frankrike. Vi har et nært samarbeid med de foreningene som arbeider med adopsjon fra de aktuelle landene, som Adopsjonsforum og InorAdpopt. Jeg er prosjektleder i nært samarbeid med Monica Dalen og Anne-Lise Rygvold på dette prosjektet som heter European Adoption Project.

– Prosjektet om hvorfor muslimske foreldre velger å bytte skole for deres barn er i en oppstartsfase. Sammen med min kollega Ivar Morken intervjuer vi 10-12 foreldrepar om deres begrunnelse for at de velger en slik løsning for sitt barn. Temaet er viktig, siden jeg savner det i debatten om integrering, skolebytte, hva som kjennetegner ikke-etniske nordmenn og religion. Skal vi forstå våre nye landsmenn og også dermed de utfordringer som både samfunn, familier og barn har i et flerkulturelt samfunn er det sentralt å forstå den kontekst som disse familiene inngår i, ikke bare ved å ha fokus mot f.eks. begrensede spesialpedagogiske problemstillinger og diagnoser.

– Prosjektet om elev-lærerdialoger er et større kartleggingsprosjekt i ungdomsskoler og videregående skoler på Sør-Øst Norge. Det er samlet inn data fra ca. 800 lærere og 8000 elever. Prosjektet ser på hvordan elevsamtalen, som er obligatorisk i både grunnskolen og videregående opplæring fungerer.  Prosjektet ser også på hvordan mer spontane samtaler mellom elever og lærere foregår i og utenfor klasserommet. Det rettes et særlig fokus på risikoutsatte elevers situasjon, her definert som elever med utagerende og internalisert/innagerende atferd.

–Et samfunns kvalitet kan måles på hvor godt vi ivaretar utsatte grupper og deres interesser

Gjennom bl.a. mitt tidligere arbeid med barn og ungdom med problemer, ser jeg et stort behov for å utvikle kunnskap om risikoutsattes barns livs- og læringssituasjoner i barnehage og skole. Barnehagene og skolen skriker etter anvendbar kunnskap, både for å kunne forstå barns vansker bedre, men også for å kunne tilby gode opplæringstilbud til en gruppe elever som ofte faller ut av systemet eller utvikler uheldige atferdsmønster. Dette kan igjen gjøre at deres livskvalitet forringes, og for noen katastrofalt.

–Spesialpedagogisk forskning handler for meg først og fremst å kartlegge barn og voksnes livs- og læringsituasjoner, for så å utvikle kunnskap i hvordan disse kan forbedres for å svare på enkeltpersoners spesifikke behov. Her trenger vi et utall av forskningsmetodiske tilnærminger – både kvantitative og kvalitative. Et samfunns kvalitet kan bl.a. måles på hvor godt vi ivaretar utsatte grupper og deres interesser. Et av de beste verktøyene for å få til dette er gjennom utvikling av kunnskap.

Får inspirasjon til å forske fra ulike steder

–Jeg henter ideer, problemstillinger og inspirasjon primært fra praksisfeltet Spesialpedagogisk forskning er i stor grad empiriforankret. Inspirasjonen kan komme fra for eksempel historier fra og om barn og ungdom med problemer, politiske debatter, reportasjer i media, innspill fra fagpersoner fra andre miljøer, erfaringer fra barn, unge og foreldre selv og fra skolen og barnehager.  Inspirasjon kommer selvfølgelig også fra kolleger ved instituttet og som «spin-off-effekt» av det jeg leser, underviser i eller arbeider med i min forskning.

Avhengig av tett samarbeid med praksisfeltet

– De utfordringene jeg ser for mitt forskningsfelt fremover er for det første at vi som er forskere innenfor det spesialpedagogiske feltet må forstå den praksis vi forsker på og i. Erfaringer fra praksisfeltet har stor verdi.

– For det andre er det en tendens til en gradvis økning av forskning som knytter seg til kartlegginger, testing og effekt – i hvert fall er det stor oppmerksomhet rundt dette. Dette er uten tvil meget viktige områder for kunnskapsutvikling, men kan også føre til, en innsnevring av forskningsfeltet. En slik utvikling kan igjen kan føre til en nedprioritering av sentrale forskningsområder og forskningsmetoder. Vi må sørge for at vi har forskningsmetoder og områder som sikrer forståelse av familier og personers unike livssituasjoner  Dette er viktig for å skape en så komplett forståelse av fenomer som mulig. Vi som forskere må også sørge for at vi ikke distanserer oss fra praksisfeltet. Spesialpedagogisk forsking er avhengig av tett samarbeid med det spesialpedagogiske praksisfeltet og å ha en gjensidig forståelse av hva som er viktig å forske på.  Jeg frykter at distansen mellom praksis og forskning er økende. Dette er hverken forskningen innenfor det spesialpedagogiske feltet eller praksisfeltet tjent med, avslutter Theie.

 

 

 

Av Kathrine Høegh-Omdal
Publisert 19. juni 2018 11:31 - Sist endret 19. juni 2018 12:14