Ildsjel for internasjonalt samarbeid

Liv Duesund er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO. Hun har sikret et utall norske studenter mulighet til studier utenlands og etablert praksisplasser ved amerikanske skoler, noe som har kommet studentene fra Institutt for Spesialpedagogikk til gode.

Bildet kan inneholde: briller, klær, briller, briller, nese.

Liv Duesund, professor ved Institutt for spesialpedagogikk, UiO. (foto: privat)

Fortell litt om bakgrunnen din

Det var ingen tilfeldighet at jeg begynte å studere spesialpedagogikk. Da hadde jeg først avlagt eksamen i psykologi ved Universitetet i Bergen, pedagogikk ved NTNU, Idrett ved Norges Idrettshøgskole og jobbet som lærer ved en barne-og ungdomsskole for elever med atferdsvansker, i Oslo.

– Der observerte jeg hvor fysisk og psykisk utrygge mange elever var og hvordan denne utryggheten hemmet dem både når det gjaldt læring og i den sosiale hverdagen på skolen og i fritiden.

Dette førte til at jeg tok hovedfag i spesialpedagogikk, og da professor Edvard Befring, nestoren i norsk spesialpedagogikk, etablerte doktorprogrammet ved Spesiallærerhøgskolen på Hosle, ble jeg tatt opp som doktorgradsstipendiat. Jeg skrev avhandling om forståelsen av kroppens rolle i spesialpedagogikken og disputerte i 1994. På det tidspunktet var Spesiallærerhøgskolen avviklet og på plass i Helga Enghs Hus på Blindern som Institutt for Spesialpedagogikk.

I årene som fulgte arbeidet jeg på Statens Senter for barne- og ungdomspsykiatri og på Norges Idrettshøgskole med tilpasset fysisk opplæring som fagfelt.

– I denne perioden knyttet jeg Idrettshøgskolen til det europeiske Erasmus Mundus- programmet og ble leder for dette arbeidet. Målet var å internasjonalisere studier og forskning.

Da jeg i 2006 ble ansatt som professor på Institutt for Spesialpedagogikk, hadde jeg bak meg ett år som visiting scholar på University of California i Berkeley, USA (UCB), invitert til Department of Philosophy av professor Hubert L. Dreyfus. Før dette hadde jeg i mange år sikret studenter fra Norges Idrettshøgskole studiemuligheter ved UCB og utviklet et studieprogram for dem der. Dette var så vellykket at jeg videreutviklet tilbudet til studentene på Institutt for Spesialpedagogikk da jeg tiltrådte som professor.

– Samtidig tok jeg initiativ til at våre studenter fikk praksisplasser i amerikanske skoler, da de studerte ett semester ved UCB. I vårt fag er teori og praksis uløselig knyttet sammen.

Også for norske forskere ønsket jeg å utvikle et langsiktig samarbeid med University of California i Berkeley. Dette er et av verdens beste universiteter, og ulikt andre i samme kategori, er det offentlig og legger stor vekt på universitetets rolle i samfunnet.

– Arbeidet mitt resulterte i etableringen av et norsk forskningssenter på University of California, Berkeley, The Peder Sather Center of Advanced Study.

 

rektor, prorektor og professor Duesund
Rektor Svein Stølen og viserektor Åse Gornitzka på besøk hos professor Liv Duesund ved Peder Sather Center for Advanced Study i Berkeley. (foto:privat)

Sentret er oppkalt etter nordmannen Peder Sæther som var med på å etablere universitetet i 1868. I dag er 220 forskningsprosjekter støttet av The Peder Sather Center, der norske forskere samarbeider med forskere ved UCB. I alt 8 norske universiteter inngår som partnere i senteret.

Som professor i spesialpedagogikk er, som man vil skjønne, mitt engasjement mangfoldig. Tre ting står i sentrum, forskning, undervisning og praksis. Samtidig ønsker jeg å tilrettelegge for best mulig læringsforhold, både for studenter og forskere. Sentralt her er at studenter på alle nivåer (bachelor, master, PhD og postdoc) ved ISP inngår i mine forskningsprosjekter.

Hva jobber du med nå?

Kroppsproblematikk har vært den røde tråden i forskningen min siden disputasen i 1994, og siden den gang har denne problematikken akselerert både i skolen og samfunnet.

– Vår tid er ekstremt kroppsfiksert, og dens krav om den perfekte og presterende kroppen kan skape stort utenforskap blant barn og unge.

For spesialpedagogikken og særlig fagfeltet psykososiale vansker er det en oppgave å studere forutsetninger og følgene av dette. Kroppsproblematikk er et emne med mange forgreninger, fra spiseforstyrrelser, funksjonshemninger, fysisk aktivitet, selvoppfatning og læring. Alt dette har jeg skrevet om i bøker og artikler.

Jeg har inntil nylig ledet et forskningsprosjekt om uro i skolen,  “A Comparative Study of Disruptive Behavior between Schools in Norway and the United States.”. I samarbeid med amerikanske forskere og Magnar Ødegård, doktorstipendiat ved Institutt for Spesialpedagogikk, utførte vi en sammenlignende undersøkelse av uro i norske og amerikanske skoler på ungdomsskoletrinnet. En rekke studenter (bachelor, master, Phd og Postdok.) ved ISP har vært involvert i prosjektet og skrevet sine mastergrader, doktorgrad og forskningsartikler i emnet.

Mens det nevnte prosjektet var en undersøkelse av uro i skolen sett fra elevenes side, henvender vi oss i det prosjektet jeg leder nå sammen med postdoktor Magnar Ødegård, til lærerne og spør hvordan de håndterer uroen i skolen. Også dette prosjektet sammenligner amerikanske og norske forhold og har tittelen “Teachers’ Skillful Coping with Disruptive Behavior in Norwegian and American Classrooms”.

– Som spesialpedagogisk forsker tar jeg fortrinnsvis utgangspunkt i skolehverdagen og anvender både kvalitativ og kvantitativ metodisk tilnærming.

Jeg ønsker å undersøke læreres ferdigheter som kunnskap og sidestiller den med teoretisk kunnskap. All kunnskap skriver seg i siste instans fra praksis, og å rangere kunnskap er derfor lite fruktbart, ikke minst i et fag som vårt.

– Å studere de erfaringer lærere har i håndtering av uro i skolen, kan således bringe kunnskap fra skolehverdagen direkte inn i et ofte teorioverlesset pedagogisk akademia.

Jeg er for tiden også leder for et annet forskningsprosjekt, som kort sagt gjelder skolens rolle når det gjelder å utvikle elevenes forståelse av hva demokrati er og hva like rettigheter for alle går ut på. Også dette er et prosjekt som gjennomføres i samarbeid med forskere ved University of California, Berkeley og som sammenligner forholdene i amerikanske og norske skoler. Gjennom spørreundersøkelser og kvalitative intervju vil vi søke kunnskap om i hvilken grad og på hvilke måter elever lærer om demokratisk deltagelse og tilegner seg forståelse for rettferdig fordeling av goder, om det er i klasserommet eller ute i samfunnet.

Prosjektet har tittelen:

“The Development of Understandings of Equality and Distribution of Resources in Norway and the United States”.

Hvor henter du idéer, problemstillinger og inspirasjon fra? 

Jeg henter naturligvis ideer fra mine teoretiske studier, de er alltid en kilde til inspirasjon. Min lesning omfatter ikke bare en bredspektret faglitteratur, men også skjønnlitteratur. Tenk bare på hvilken betydning Jens Bjørneboes roman Jonas har hatt for forståelsen av elever i norsk skole.  Utover lesning henter jeg inspirasjon fra våre studenter. Deres spørsmål og refleksjoner jeg opplever i undervisningen og som veileder i deres masteroppgaver og doktoravhandlinger. Og selvsagt henter jeg stor inspirasjon fra mine kollegaer i Norge og USA som jeg til enhver til samarbeider med. Forskning skal være fri; det er opplest og vedtatt i ethvert demokrati. I tillegg kan forskningen med hell også være nyttig, ikke minst i et fag som spesialpedagogikk. Som spesialpedagogiske forskere har vi som oppdrag og mandat å bidra til å tilrettelegge undervisning og skolehverdag for elevene. Dette er min inspirasjon, og den er vedvarende.

Hva ser du som utfordringer for ditt forskningsfelt fremover? 

Psykososiale vansker er et fagfelt som (dessverre) blir stadig mer aktuelt og tiltrekker seg mange studenter. Forklaringene kan være mange, men det er nærliggende å tro at utenforskap og ensomhet både i skolen og i samfunnet er sentralt. For oss spesialpedagoger, som er satt til å inkludere barn og unge med ulike forutsetninger i skolen og dens sosiale liv, er det en hovedutfordring å bidra til inkludering og likeverd for alle elever.

– En skole og et samfunn som lar stadig flere elever falle av lasset, er ikke et demokrati verdig.

For å hindre en slik utvikling kan det være nødvendig å gjeninnsette respekten for kunnskap, ikke bare den teoretiske, men også den praktiske. Mange elever med psykososiale vansker kunne ha fått en langt bedre skolegang om de fikk et mer praksisnært skoletilbud.

– Psykososiale vansker oppstår ikke i et vakuum og er ingen diagnose, men snarere et resultat av at det pedagogiske (og politiske) kartet ikke stemmer med det sosiale terrenget. 

 

bilde av studenter sammen med professoren
Bachelor-studentene fra Institutt for spesialpedagogikk som var på utveksling i Berkeley i 2015. (foto: privat)

 

Av Intervjuet av Marika Vartun
Publisert 7. des. 2020 12:34 - Sist endret 7. des. 2020 13:17