— Menneskeheten er mangfoldig

—  Å vise at det er forskjellige måter å være mennesker på, er noe av det vi driver med på institutt for spesialpedagogikk, sier Professor Jan Grue i anledning av at han vant kritikerprisen 2018 for boka "Jeg lever et liv som ligner deres". 

Kritikerprisen for beste sakprosabok

Jan Grue, til daglig professor innen kvalitativ metode på ISP, ble tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2018 på Litteraturhuset den 7.mars. Den høythengende prisen har blitt utdelt årlig av Kritikerlaget siden 1950.

Videoproduksjon: Øystein Andresen / UiO

Boken fikk flest nominasjoner

Juryformann for kritikerprisen, Espen Søbye, sa i sin tale ved utdelingen, at det hadde vært en enkel jobb å finne årets vinner. Grues bok var både den boken som fikk flest nominasjoner fra Kritikerlagets medlemmer og samtidig den boken juryen selv mente skulle få prisen. Det var fire sterke kandidater blant de nominerte til prisen. 

Tale under utdelingen av prisen

Nedenfor noen utklipp fra Espen Søbyes tale under utdelingen:

"Årets vinnerbok er den eneste av de fire som er holdt i en essayistisk stil med et tydelig jeg til stede i teksten. Likevel kan ikke vinnerboken kalles et rent essay, allerede i bokens undertittel – En levnedsbeskrivelse – signaliseres det selvbiografi. Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2018 er skrevet av Jan Grue, og heter Jeg lever et liv som ligner deres.

Jeg’et leseren møter i denne boken er en bestemt person, ikke, i alle fall ikke bare, et formelt subjektivt jeg. Mens det tradisjonelle essayet ofte preges av et jeg som er skeptisk, som tviler, som ombestemmer seg, preges Jeg lever et liv som ligner deres mer av pamflettens bastante meninger og ufravikelige standpunkter.

Jan Grue forteller om sitt liv fra 3-års alderen, om skolegang, interesser, studier og ikke minst lesningens betydning til han ender opp som en ung professor og holder sin sønn. I den forstand er det en bok med lykkelig slutt. Grue er raus med sine hjelpere og støttespillere. Her er han også forbilledlig. Mer bemerkelsesverdig og imponerende er det imidlertid at Jan Grue ikke har noe personifisert fiendebilde, selv om han har blitt møtt med både nedlatenhet og paternalistisk overbærenhet.

Boka er spekket med sitater fra anonyme offentlige dokumenter om forfatterens helsetilstand, men anlagt på en slik måte at det helsebegrepet som ligger til grunn, blir undertrykkende. Det er derfor ikke overraskende at boka også har sitater av en maktteoretiker som Michel Foucault og en rollesosiolog som Erving Goffman. Leseren spør seg naturligvis hvilken funksjon disse for øvrig svært så velvalgte og tankefremmende sitatene skal ha. Skal Grues tekst leses som en eksemplifisering av de kursiverte sitatene, eller skal de begrunne forfatterens påstander? Jeg tror kanskje det snarere er slik at disse sitatene har en helt annen funksjon, de kjøler ned teksten, de besinner både forfatteren og leseren så vi ikke skal glemme at vi tross alt er tenkende vesener, det å forstå et sitat, å kunne lage et argument, er jo tross alt det viktigste, vi lever tross alt i bøkenes eller teorienes verden, og så får alt det andre får komme i annen rekke.

Jan Grue begynner med et jeg, og slutter med et vi, den familien han har dannet med sin kone og sin sønn. Leseren føler seg også gjennom lesningen som en del av hans vi, og det kjennes på alle måter helt utmerket og berikende å være omfattet av det. Da kan også vi alle si som sant er med Jan Grue, hvis da noen skulle finne på å spørre oss: Jeg lever et liv som ligner deres, og hvis ingen skulle spørre, kan vi uttale denne dype sannheten til oss selv så vi også kan skape dette vi’et, et felleskap og en solidaritet i og med språket."

 

 

 

 

 

Av Kathrine Høegh-Omdal & Marika Vartun
Publisert 25. mars 2019 16:21 - Sist endret 25. mars 2019 16:21