Historie

Spesialpedagogikken og Institutt for spesialpedagogikk i historisk lys

Begynnelsen

Den første skolen for døve barn kom i gang i Paris i 1770, og i 1784 ble det opprettet en tilsvarende skole for blinde. I begge tilfeller tok opplæringen sikte på å sette barna i stand til å arbeide og dermed frigjøre dem barna fra et liv som tiggere. I slutten av 1830-årene oppsto også det første skoletilbudet for åndssvake barn.

Opplæringen av barn med funksjonshemminger fikk positiv oppmerksomhet og spredte seg raskt. Den kom også snart til Norge. Først ble en skole for døve etablert i Trondheim i1825, og senere fulgte døveskolen i Christiania (1848), blindeskolen i Christiania (1861) og flere skoler i privat regi for åndssvake barn.

På det psykososiale området kan de første spesialpedagogiske tilbudene spores tilbake til redningsbevegelsen og de redningsanstaltene som tidlig på 1700-tallet oppsto i mange europeiske land.  Formålet var å gi omsorg til kriserammede barn og unge, og dermed hindre at gikk til grunne. I Norge inspirerte redningsbevegelsen til det filantropiske selskapet De Nødlidendes Venner som i 1827 ble innstiftet i Trondheim. Ti år senere fikk selskapet opprettet en redningsanstalt i byen - et barneasyl for småbarn – og i 1838 ble et tilvarende barneasyl åpnet i Kristiania. Disse barneasylene ble begynnelsen for barnehager i Norge med en sosial profil. I 1841 kom så Redningsanstalten på Grønland i 1841, som ble forløperen for skolehjemmene, og de senere spesialskolene for barn og unge med tilpasningsvansker.

Lovgivning og praksis

I 1881 vedtok Stortinget Lov om abnorme Børns Undervisning – den såkalte abnormskoleloven. Dette var en nyskapende lov som påla staten ansvar for opplæring av døve, blinde og åndssvake barn og unge. Abnormskoleloven ble avløst av Lov av 4. juni 1915 om døve, blinde og åndssvake barns undervisning og om pleie- og arbeidshjem for ikke dannelsesdyktige åndssvake. De sistnevnte ble ikke ansett skikket til opplæring, kunne i beste fall bli kalt arbeidsdyktige.

I 1896 vedtok Stortinget Lov om Behandling av forsømte Børn («Vergerådloven»), som innstiftet det kommunale vergerådet, og la grunnlag for statlige skolehjem og kommunale tvangsskoler. Samtidig ble den kriminelle lavalderen hevet fra 10 til 14 år (som ble endret til 15 år i 1987).  Vergerådsloven satte Norge på kartet som et sosialpolitisk foregangsland ved at atferdsproblemer blant barn og unge skulle medføre opplæring og omsorg og ikke straff – selv om de hadde begått lovbrudd.

I 1951 kom Lov om spesialskoler som gav et samlet lovgrunnlag for opplæring av fem kategorier av funksjonshemminger: hørsels- syns- og talehemminger, evneveike og psykososiale tilpasningsvansker. Barn og unge med utviklingshemming ble imidlertid holdt utenfor, og med etiketten ikke-dannelsesdyktige ble de fremdeles avskrevet som skolens ansvarsområde.

En viktig fornyelse ved spesialskoleloven besto i å gi et utvidet spesialpedagogisk mandat: nå var det ikke kun var tale om opplæring av døve, men også tunghørte, og det var ikke lenger bare tale om blinde, men også svaksynte. Samtidig fikk barn med lese-, skrive- og talevansker til å få særlige opplæringsrettigheter.

I 1955 ble det vedtatt et tillegg til folkeskolelovene som stilte krav til kommunene om å etablere hjelpeopplæring. Det satte fart i den skoleinterne spesialundervisningen, og et stort antall hjelpeklasser ble i de kommende årene opprettet i bygd og by. Mange kommuner opprettet dessuten det som ble kalt observasjonsklasser for barn og unge med psykososiale tilpasningsvansker. Dette pekte framover mot felles skolelover for alle barn og unge (som ble vedtatt midt på 1970-tallet), og den såkalte integrasjonsbølgen i 1970–80-årene medførte en avvikling av alle statlige spesialskoler. Det spesialpedagogiske tilbudet ble dermed en del av den ordinære skolens ansvarsområde, sammen med alternative og forsterkede skoler samt kommunale og interkommunale spesialskoler. I denne perioden fikk også spesialpedagogisk praksis et utvidet operasjonsområde, med oppgaver i barnehagen, videregående skole, samt i økende grad i rådgivning.

Kompetansegrunnlaget

Bestyrerne og lærerne i abnormskolene hadde som oftest utdanning fra et lærerseminar eller fra universitetet. En viktig del av døve- og blindeskolenes kompetanse besto dessuten i at mange av de ansatte var tidligere elever, og behersket tegnspråk eller punktskrift. Vi kan merke oss at den første bestyreren for døveskolen i Trondheim, Andreas Møller (1794–1874), hadde vært både elev og lærer ved døveskolen i København. Det at mange av de ansatte ved døve- og blindeskolene selv var sansehemmede, medførte også at de kunne være gode forbilder for elevene.

Kommisjonen som utarbeidet abnormskoleloven av 1881, foreslo å opprette et eget spesialpedagogisk seminar. Myndighetene satset derimot på kvalifisering gjennom reise- og studiestipend til utlandet. Bestyrerne ble dessuten pålagt å veilede lærerne ved sine skoler. Direktoratet for abnormskolene gjennomførte imidlertid et samlet kurs for landets blindelærere i 1903 og for døvelærerne i 1907.

Bestyrerne for skolehjemmene hadde som oftest bakgrunn som lærere eller teologer, og de hadde gjerne gjennomført omfattende studiereiser både i Europa og USA. Lærerne var vanligvis utdanning fra et lærerseminar. Stillingsutlysninger tyder dessuten på at det ble forventet at lærerne var sosialt engasjerte, og at de skulle bidra til å skape et godt fellesskap ved skolene.

I de nærmeste årene etter 1945 kom det i stand en rekke kurs både for ansatte ved abnormskolene og skolehjemmene. Fra 1946 ble det gjennomført omfattende kurs i logopedi med vekt på talevansker, og i årene 1947–1955 fant det sted to-ukers kurs over hele landet om lærevansker i skolen. Fra 1956 arrangerte spesialskoledirektoratet halvårige kurs for lærere i spesialskolene for evneveike og for barn og ungdom med tilpasningsvansker. Fra 1957 satte departementets hjelpeskolekontor i gang to - sommerkurs for hjelpeklasselærere i folkeskolen. Denne kursvirksomheten førte i 1961 fram til det som skulle bli begynnelsen av en egen høyskole i spesialpedagogikk.

Statens spesiallærerskole

Det startet med at hjelpeskolekontoret i departementet i 1961 satte i gang et ettårig kurs på kveldstid for 32 folkeskolelærere i et klasserom ved Marienlyst skole. I 1962 ble utdanningen flyttet Majorstua skole, der 24 av disse studentene gjennomførte et fordypende år som heltidsstudium. Studentene ble delt i fire grupper for å kvalifisere seg til arbeid i henholdsvis spesialskolene for hørselshemmede, evneveike, talehemmede og for barn og unge med tilpasningsvansker. Senere ble det også lagt til rette for et synpedagogisk studietilbud.

I 1963 ble det tatt et nytt skritt ved at skolen fikk egen rektor, og etter hvert ble de første lektorene ansatt. Fra 1963 ble også betegnelsen Statens spesiallærerskole tatt i bruk. Nå ble dessuten det første studieåret betegnet som 1. avdeling, mens det andre året ble kalt 2. avdeling, og var linjedelt innsiktet på kompetansebehovene ved de spesialskolene inngikk i loven av 1951.

I 1971 kunne Spesiallærerskolen flytte inn i en nyoppført bygning på Hosle i Bærum. Her var det lagt til rette for både undervisning, utviklingsarbeid og formidling, blant annet ved en observasjonsavdeling og en avdeling med utstyr for videoproduksjon.

Behovet for et hovedfag (lektorutdanning) i spesialpedagogikk ble første gang lansert i 1967, uten at det medførte noen konkrete planer eller initiativ. I 1971 oppnevnte imidlertid departementet et utvalg (Aarekutvalget) som blant annet skulle komme med forslag om utdanning på lektornivå for spesialpedagoger. I NOU 1973:15 la utvalget fram sin tilråding, som la et generelt grunnlag for et toårig hovedfagsstudium ved Spesiallærskolen.

Et stort kompetanseløft

Arbeidet med realiseringen av et toårig hovedfagsstudium (3. avdeling) i spesialpedagogikk skjøt fart da ny rektor med vitenskapelig bakgrunn kom på plass i starten av 1976. Fra høsten samme år kunne dermed Spesiallærerskolen ønske de første 30 hovedfagsstudentene i spesialpedagogikk velkommen.

For norsk spesialpedagogikk kom den følgende tiårsperioden kom til å bli en eksepsjonell utviklingsperiode, med flere nye studietilbud, forsknings- og utviklingsarbeid, og utvidet opplysnings- og formidlingsarbeid. Det omfattet blant annet forskningsopplæring for ansatte, etablering av et forsøkslekotek, en data- og læremiddelavdeling og en internasjonal avdeling, utvikling av et forskningsbibliotek, samt distriktsavdelinger i Nord-Norge og på Vestlandet.

De mest markante nyvinningene var nok det toårige hovedfagsstudiet (1976), embetseksamen (1980), internasjonal master (1983) og doktorgraden (1986). Denne utviklingen har blitt karakterisert som enestående kompetanseløft og uten sidestykke i norsk høgskolehistorie.

I akademisk forstand var retten til å tildele doktorgraden (ved Kgl. resolusjon av 24. april 1986) en stor milepæl, og i1987 ble doktorgradsprogrammet i spesialpedagogikk startet opp med åtte stipendiater. Doktorgraden ga støtet til at Hernes-utvalget (NOU 1988: 28), kom til å fremme forslag om at Spesiallærerhøgskolen skulle knyttes til Universitetet i Oslo, og det ble gjennomført allerede i 1990. Med det var en viktig epoke med store kompetanseløft over.

Institutt for spesialpedagogikk 

Etter samordningen med Universitetet i Oslo, ble Spesiallærerhøgskolen i 1993-94 flyttet til Blindern og det nye Helga Engs Hus. Fra 1996 inngikk høgskolen i det nye Utdanningsvitenskapelige fakultet med betegnelsen Institutt for spesialpedagogikk (ISP).

Dermed ble fagmiljøet en del av en ny administrativ enhet, som førte til vesentlige endringer, særlig ved begrensinger i personalressurser og i sentralisering og nedlegging av utviklingsavdelinger. Samtidig åpnet det seg nye muligheter for vitenskapelig virksomhet. 

 

Av Edvard Befring
Publisert 3. okt. 2019 09:58 - Sist endret 18. okt. 2019 14:57