Elevaktive arbeidsformer - innledning og teoretisk grunnlag

I Fagfornyelsen styrkes elevaktive arbeidsformer og elevmedvirkning. Men hva innebærer egentlig dette? Hva ligger egentlig i begrepet elevaktive arbeidsformer? Og hvilke teorier om læring bygger dette på?

Illustrasjonsbilde av elever som sitter og står på bøker

Illustrasjonsbilde: Colourbox

Elevaktive arbeidsformer og elevmedvirkning i Fagfornyelsen

Fagfornyelsen innebærer en styrking av elevaktive arbeidsformer og elevmedvirkning (Karseth et al., 2020). Overordnet del av læreplanen pålegger med det norske skoler å utvikle en pedagogisk praksis der elevene er aktive og involvert i skolearbeidet og læringsprosessene. 

For eksempel innledes læreplanens kapittel 1.3 med følgende setning: «Skolen skal bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.7), og i kapittel 1.4 står det blant annet:  

I opplæringen skal elevene få rike muligheter til å utvikle engasjement og utforskertrang. Evnen til å stille spørsmål, utforske og eksperimentere er viktig for dybdelæring. Skolen skal respektere og dyrke fram forskjellige måter å utforske og skape på. Elevene skal lære og utvikle seg gjennom sansning og tenkning, estetiske uttrykksformer og praktiske aktiviteter (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 7).

Overlappende begreper

Vi ønsker på disse sidene å rydde litt i begrepsbruk og tilnærminger, og har valgt å bruke begrepet elevaktive arbeidsformer som samlende overskrift, blant annet fordi Karseth et al. (2020) bruker dette som et samlende begrep. 

Forventningen om aktive elever knytter an til ulike felt innen forskning. Blant lærere og skoleledere finner man også ulike tilnærminger til de forventningene som uttrykkes i overordnet del, og både blant forskere og praktikere, brukes ulike begreper og tilnærminger for å beskrive elevaktivitet og elevmedvirkning.

Begreper som elevaktivitet og elevinvolvering kommer fra utdanningspolitikken og fra praksis. Her brukes ofte ord som elevaktivitet, elevmedvirkning, elevrolle, motivasjon, relevans, problemløsning, skapende metoder og undersøkende metodikk. I forskningen brukes også andre begreper, og tematikken vi omtaler på disse sidene knytter an til ulike forskningstradisjoner og -begreper.  

Elevene kan være aktive i opplæringen på ulike måter og læring kan eksempelvis skje gjennom 

  • kreative aktiviteter
  • kunstneriske uttrykk
  • lek
  • kroppslig aktivitet, i tillegg til
  • akademiske aktiviteter

Innholdet på disse sidene handler mest om akademiske aktiviteter og skolefagene som tradisjonelt har blitt oppfattet som teoretiske fag. Vi ønsker ikke med det å signalisere at praktiske aktiviteter og praktiske skolefag er mindre verdifulle, men oppfordrer derimot skoler og lærere til å utvikle erfaring og kompetanse i opplæring som også tar utgangspunkt i grovmotorisk og sansemotorisk aktivitet.

På sidene om tverrfaglighet presenterer vi kort undervisningsmetoder som bygger på lek, fantasi og skapende prosesser. 

Læringteoretisk grunnlag

Det finnes ulike teorier om hvordan læring skjer, og lærere vil – bevisst eller ubevisst – bygge sin pedagogiske praksis på ulike læringsteorier. Elevaktive arbeidsformer bygger på en konstruktivistisk forståelse av læring. 

Konstruktivistisk forståelse av læring 

En sosialkonstruktivistisk forståelse av læring har som utgangspunkt at elevene konstruerer sin egen forståelse av virkeligheten basert på erfaring og informasjon (Sjøberg, 2009). Enkelt sagt betyr det at elevene ikke lærer ved at kunnskapen «kopieres inn i hodet deres», men ved at de selv bearbeider og tolker den kunnskapen de møter. Elevene får informasjon og kunnskap fra mange ulike kilder, blant annet fra lærere og læremidler.

Ut fra denne forståelsen er ikke læreren en som «lærer» elevene faget, men en som hjelper dem til å bygge sin egen forståelse av fagene. Elevenes forståelse skapes i møtet mellom fagene og elevenes livsverden og interesser.

«Lærere og læremidler åpenbarer ikke kunnskapen for elevene. Elevene bygger derimot kunnskap aktivt etter hvert som de utforsker verden omkring seg» (Sawyer, 2014, s. 277).

Det er selvsagt viktig at elevene bygger en korrekt forståelse av fagene, og at de forstår begreper, metoder og fakta slik andre forstår de samme begrepene, metodene og fakta. Lærere og læremidler er derfor slett ikke overflødige. 

Overordnet del av læreplanen tar opp i seg mange av premissene i en sosialkonstruktivistisk læringsforståelse. Dette er tilfelle når den pålegger skolene å utvikle elever som er nysgjerrige og stiller spørsmål, som utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning, som utvikler engasjement og utforskertrang og som selv skal utvikle sin identitet. Dette er et perspektiv som også våre tekster om elevaktive arbeidsformer bygger videre på. 

For at elever skal lære et fagstoff må de forholde seg aktivt til dette fagstoffet. Et slikt aktivt engasjement hos elevene kan komme til uttrykk gjennom ulike former for aktivitet. Elever kan sies å være aktive både når de går og løper, når de berører ulike gjenstander, når de tenker og når de snakker sammen. 

For eksempel kan en forelesning innebære at tilhørerne forholder seg aktivt til stoffet som blir presentert selv om de sitter stille. Dette kan skje gjennom at man reflekterer over stoffet underveis, tar notater, systematiserer og på andre måter bearbeider fagstoffet man møter. Dette gjør derimot ikke alle elever på eget initiativ, og for de elevene som ikke gjør dette og ikke får hjelp til å bearbeide fagstoffet de hører om, kan en enveisforelesning virke passiviserende.

Hva skal til for at en elev er faglig aktiv? Refleksjoner fra en lærer

Lektor og ressurslærer i FIKS, Jo Helge Schei, peker på tre forhold som han er oppmerksom på i sin undervisnig:

Bilde av lærer Jo Helge Schei
Jo Helge Schei, lektor og ressurslærer i FIKS. Foto: Shane Colvin/UiO

 

  • De oppgavene og utfordringene elevene får, må settes inn i meningsfulle sammenhenger. 
  • Elevene må trenes opp til selv å se og oppdage sammenhenger i fagfeltet.  

  • Elevene må få oppgaver som gir dem muligheten til å skjønne sammenhenger og konstruere kunnskap. 

Kanskje kan vi snu den første setningen. I stedet for å tenke at de oppgavene og utfordringene som elevene får, skal settes inn i meningsfulle sammenhenger, kan vi tenke at opplæringen og planleggingen av opplæringen må starte i sammenhenger som er meningsfulle for elevene og lærerne, nå eller i fremtiden. Utfordringer og oppgaver som elevene får, eller som de gir seg selv og hverandre, kan vokse frem fra slike aktuelle og meningsfulle sammenhenger. 


Kilder

Emneord: Fagfornyelsen, Elevaktive arbeidsformer, Elevmedvirkning
Publisert 12. jan. 2021 11:00 - Sist endret 20. feb. 2023 09:16